Bokelskere.no

Og generalen drakk fort ut glasset. For hva skal en fornuftig mann gripe til når han ikke kan stole på sin fornuft lenger? Det er bedre å være full enn gal.

Kan summen av en rekke seirer gjennom mange år og i mange land, bli et nederlag?

Den gamle prostens menighet var ydmyke mennesker. Når de senere tenkte tilbake på den kvelden, falt det dem ikke noen av dem inn at de kanskje var blitt opphøyet av en egen fortjeneste. Men de hadde en sterk følelse av at de hadde fått del i den uendelige nåde sm general Löwenhielm hadde talt om. De undret seg heller ikke over det som var hendt. Alt dette var jo bare oppfyllelsen av et håp som bestandig var til stede. Denne jords blendeverk hadde løst seg opp i røyk for øynene på dem, og de hadde sett verden som den virkelig var. En enkelt time av tusenårsriket var blitt sjenket dem.

Fru Löwenhielm var med årene blitt bitte liten, farveløs som pergament og meget stillferdig. General Löwenhielm skred fram ved siden av henne, bredskuldret og rødsprengt, i gallauniform og med brystet dekket av ordener, praktfull som en prydfugl, en gullfasan eller påfugl, i det ydmyke selskapet av små grå og svarte fugler.

"Hva er det i denne flasken, Babette?" spurte hun usikkert. "Det er vel ikke vin?"
"Vin, Madame?" ropte Babette. "Nei, Madame! Det er en Clos Vougeut 1846!" Etter en pause la hun til: "Fra Philippe i Rue Mont Orgueil!"
Martine hadde aldri hørt at viner kunne ha navn, hun tidde.

Her kan ikke sies noe bestemt om hva som hendte senere på kvelden. Ingen av de som var til stede, har noen særlig klar erindring om det etterpå. De husker bare at rommet hadde vært fylt med himmelsk lys, som om mange små glorier var smeltet sammen til en stor stråleglans. Fåmælte gamle mennesker tok imot tungetalens gave, tunghørtes ører ble opplatt. Tiden selv rant sammen til en evighet. Det strålte fra vinduene i huset til over midnatt, og sang strømmet ut i vinternatten.