Bokelskere.no

'Surr, surr, pepperkvern', tenkte han, 'du surrer bare for meg'.

Tårnet der oppe – det eneste synlige – var tårnet på et bolighus, som det nå viste seg, kanskje på hovedslottet, et ensformig rundbygg, til dels nådig dekket av eføy, med små vinduer som nå strålte opp i solen – det var noe visst forrykt ved det – og med en svalgangaktig avslutning hvis murtinner takket seg i den blå luften, usikkert, uregelmessig, brutt, som tegnet av en engstelig eller skjødesløs barnehånd. Det var som om en eller annen bedrøvelig innvåner, som av gode grunner skulle holdes innesperret i det mest avsidesliggende rom i huset, hadde brutt seg igjennom taket og reist seg opp for å vise seg for verden.

Selv nattsvermeren, det arme dyr, oppsøker den ikke en stille vrå når dagen kommer, legger seg flat, ville helst forsvinne og er ulykkelig over at den ikke kan det. K. derimot, han stiller seg der hvor han er mest synlig, og kunne han på den måten hindre at dagen grydde så ville han gjøre det.

Hvem vet forresten om ikke den svakheten som er kommet over oss begge skyldes at vi ennå ikke har spist frokost.

Frida med pisken i hånden [...]

En vaktmesterfamilie som drar seg i sengene til utpå formiddagen. Æsj!

Deres gjerninger vil kanskje etterlate seg dype fotspor i sneen der ute på gården, men heller ikke mer

Det er bare det, at det finnes muligheter som så å si er for store til å bli benyttet; det finnes ting som ikke strander på annet enn seg selv. Ja, det er forbløffende overraskende.