Klikk på en bok for å legge inn et sitat.

Viser 1 til 10 av 25 sitater

Rokkas Antti møter til krigsrett, s. 343-345.

«Morn. Ja, her er jeg. Koskela sa noe om at dere hadde ringt etter meg».
Offiserene fikk et lettere sjokk. De hadde nettopp vært sterkt opptatt av en alvorlig og «vitenskapelig» diskusjon om betydningen av at disiplinen ble opprettholdt nettopp i tider som disse, da stemningen begynte å bli trykket.
Og så dumpet det meget omtalte smertensbarnet midt opp i det hele med sitt «morn», og fremfor alt sammen med en fange hvis eksistens herrene ikke hadde den blekeste anelse om.
«Hva…Hvem er det»?
«Han der? Det er Baranov, sønn av gamle Baranov».
Sarasti var skarpsindig nok til å skjønne at Rokka hadde en hensikt med dette her og at han snart kom til å avsløre den. Han kunne ikke annet enn le da han så på Rokka, som plirte lurt med øynene til offiserene og åpenbart prøvde å finne ut hvilken virkning han hadde oppnådd. Men for øvrig var han ganske rolig og likegyldig, som om det slett ikke var det minste uvanlig på ferde.
«Baranov, gjentok Sarasti. Hvorfor kommer De hit med han da»?
«Jeg tok’n til fange i natt, og så tenkte jeg som så at når det nå likevel skal skrives en protokoll om meg, så kan dere jo like godt skrive en om han med det samme. Dere har jo trua meg med fengsel, og så tenkte jeg at da kan dere jo ta med han der i samme slengen».
Fangen var så viktig i offiserenes øyne at de ikke festet seg ved stikleriene til Rokka, men spurte ham ut om hva som var foregått. «Dem kom for å ta meg med til Russland. Men jeg sa til dem med det samme, at det går nok ikke nå, for jeg skal i krigsrett. Tre av dem daua, men han der tok jeg med meg.
(…)

«Hva er De egentlig for slags fyr»?
«Å, kjenner du ikke meg? Jeg er Rokkas Antti, gardbruker fra Neset. Akkurat nå er jeg mannekeng for Tikkakoski» (fabrikken for militærutstyr).
Fenriken, som var beordret til å lede forhøret, gjorde sitt beste for å holde seg alvorlig, for han våget ikke å le når majoren var til stede.
Men da han så at majoren heller ikke kunne beherske seg, begynte han også å le. Bare de to kapteinene, Lammio og Baranov, var stadig like alvorlige.
Rokka selv sto også der med en alvorlig mine, men fulgte hele tiden utviklingen med et våkent og lurt blikk.
Han hadde åpenbart bestemt seg til å utnytte den så mye som mulig og prøve å komme seg unna krigsretten uten å måtte ydmyke seg, men kanskje i stedet selv klare å ydmyke de andre.
«Hvordan klarte De Dem egentlig ut av den knipen»?
«Jeg skaut, slo, spente og nikket skaller. Det var ikke mer enn det gikk, for dem var ikke til å leike med, de karene. Det var nære på at både forhør og krigsrett var gått føyka for meg».

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Han er en av dem som uten militærvesen eller en stilling som fengselsbetjent ville vært forbryter. Det er bare slumpen i starten som avgjør på hvilken side av gitteret slike skal stå å glo.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Og hver gang jeg tar handa opp under arma, så følger det med en fire-fem lus under negla.

Å, de lusa dine er vel ikke noe å snakke om, sa Rahikainen foraktelig. Jeg har hatt ei i tjor ved navlen i flere uker. Oskar heter'n. Og jeg juger ikke når jeg sier han er en halv centimeter lang, og han har frihetskorset på ryggen.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

For hver dag som gikk ble de mer og mer tause og grinete. De ubetydeligste ting kunne volde krangler og tretter. Øyehulene ble dypere og dypere, kinnbena mer og mer utstående. Alt etter få uker begynte de glatte gutteansiktene å få furer og rynker.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Hietanen følte seg brydd over denne bekymringen for hans udødelige sjel. Han selv hadde ikke gjort seg overdrevne bekymringer for den. På en slags dunkel måte hadde han tenkt som så at når staten nå en gang har slept en hit ut, så sørger den vel også for at det blir sett litt gjennom fingrene med en fallen soldat, og ikke regner så nøye når det gjelder syndene hans. Staten holder seg jo med prester som tar seg av sakene når det gjelder Vårherre.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Når hver time kan være den siste, lærer en å være takknemlig for minuttene.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Bygd etter bygd la de bak seg. Langs alle veier strømmet det marsjkolonner gjennom Ladoga-Karelen. Over dem drev tette støvskyer som blandet seg med den blå røyken fra utallige skogbranner, og gjennom det hele stekte solen rød og het. Men i de kretsene der det ikke var blemmer under føttene og der ingen bæreremmer gnog sår på skulderbladene, der sto jubelen i taket: Finland marsjerer!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

De kunne ikke se noe uvanlig der borte, men de visste at fienden var der. Betegnelsen fienden er selvfølgelig litt misvisende, for akkurat da følte neppe noen av dem noe slags hat, de var for spente til det.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Det trengtes ingen disiplin, intet fedreland, ingen ære og ingen plikt. Noe som var sterkere enn alt dette pisket dem fremover. Døden.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Et sted lenger borte lød det kamplarm, men det brydde de seg ikke om. De gikk bare der og håpet i sitt stille sinn at ikke speiderens maskinpistol plutselig skulle begynne å sprake der foran et sted, og at fienden var langt unna og trakk seg enda lenger vekk. Helst helt ned i helvete.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Sist sett

Julie StensethPiippokattaElisabeth SveeIreneleserKirsten LundAstrid Terese Bjorland SkjeggerudNinaHarald KLinda NyrudStein KippersundBjørg Marit TinholtMonica CarlsenTurid KjendlieTheaTanteMamieEllen E. MartolBård StøreRolf IngemundsenFindusSolveigBertyHilde Merete GjessingBjørg RistvedtSolDolly DuckTonesen81Pi_MesongretemorEivind  VaksvikLars MæhlumBur1LailaAvaLilleviArveLeseberta_23Akima MontgomeryTrude JensenTor-Arne JensenBerit R