Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Hjemme igjwn, hjemme igjen, niggergutt,nigger. Svarting, sotrør, apekatt. Dro ut for å slåss for landet mitt og kom tilbake og oppdaga at det ikke hadde forandra seg i det hele tatt. Svarte folk sitter forsatt bakerst i bussen og kommer inn gjennom bakdøra, de plukker forsatt bomull for hvite folk og ber hvite folk om unnskyldning. Det spiller ingen rolle at vi fulgte oppfordringa deres og kjempa i krigen deres, for dem er vi forsatt niggere. Og de svarte soldatene som døde, var bare døde niggere.
Men Gud gir oss aldri ei oppgave uten å gi oss muligheten til å utføre den.
Samme kveld, etter at vi hadde spist, gikk jeg ut og la meg i det våte gresset og stirret opp mot himmelen. Det var skumring - den umulige nyansen av blålilla som bare varer noen få minutter før den slår over i vanlige mørke. Jeg lengtet etter å stupe opp i det blå og fortape meg i det. Jeg husker at jeg tenkte at det ikke fantes nor vondt der oppe. Ikke noe søle eller vond lukteller dødelig, brunt vann. Ikke noe som var stygt eller hatefullt. Bare blått og grått og ti tusen avskygninger innimellom, alle like vakre.
[...] man kan bli holdt fast av noe man ikke ønsker å tilhøre, noe man gjerne vil frigjøre seg fra, om det så skulle bety at man må hugge seg løs med en øks.
Henry lyttet alvorlig og oppmerksomt til alt jeg valgte å dele med ham, og nikket fra tid til annen for å gi uttrykk for sin anerkjennelse. Snart grep jeg meg i å vente på disse nikkene og skrive meg bak øret når de ble tildelt og når de ble holdt tilbake, og det var ikke til å unngå at jeg presenterte ham for den versjonen av meg selv som mest sannsynlig ville lokke dem fram.
Men jeg må begynne med begynnelsen,hvis jeg kan finne den. Begynnelser er vanskelig å gripe fatt i. Akkurat når du tror har fått tak i en, ser du deg tilbake og ser en annen, tidligere begynnelse , og enda en før den igjen.
Bomullen blomstret i slutten av mai. Det var magisk,nesten som å være omgitt av tusenvis av små,hvite feer som skimret i sollyset.
Sønnen min er sersjant i 76I. tankbataljon, sa jeg. Og det er sannheta,enten du har lyst å tru det eller ei.
Han snøfta høylytt. Jeg svarte på den eneste måten jeg kunne, ved å stive lakenene hans til de blei like stive og stikkende som ubehandla planker.
Vi blei ikke lenge i landet deres,men jeg kommer alltid til å være takknemlig mot desse engelske folka for den måten de tok imot oss på. For første gang i livet følte jeg meg først og fremst som mann, og deretter som en svart mann.
Han nikket èn gang, så kysset han meg, åpnet munnen min med tommelfingeren og stakk tungen inn. Jeg klappet munnen igjen, mer av overraskelse enn av noen annen grunn; det var årevis siden jeg hadde fått et tungekyss,og tungen hans føltes fremmed,tykk og underlig. Henry ga fra seg et lite grynt, og det gikk opp for meg at jeg hadde bitt ham.