Bokelskere.no

gone bøkene er veldig spennende, alle burde lese de bøkene

"Dra til helvete, coyote," svarte Lana. [...] En gang.To ganger. Tre ganger. PangPangPang! Hvert skudd var som et lyn. Som et strobelys. Til sin store tilfredstillelse hørte hun et smerteklynk fra coyoten.

Huden unden var blodig. Hun hadde truffet taket i høy hastighet. Betongen hadde vært som sandpapir. Det gjorde ubeskrivelig vondt. [...] Og først da hadde det gått galt. Hun bommet så vidt på den flate delen av taket og traff i stedet den skrå kanten. I stedet for å lande som et jetfly på en rullebane, minnet det mer om et mageplask.

"Denne mutanten, dette umenneskelige avskummet, dette misfosteret Hunter..." Zil pekte med utstrakt arm på fangen sin. "Denne mutanten drepte bestevennen min, Harry, med fult overlegg." "D'æke sjant" sa Hunter. Munnen hans fungerte ennå ikke som den skulle. Hjerneskade, gjettet Zil, etter det lille slaget mot hodet. Halve Hunters ansikt hang skjeft, som om det ikke var festet ordentlig. Dette gjorde det lettere for mengden å hånle av ham, og Hunter, som hylte siklende og uforståelig, gjorde det ikke noe enklere for seg selv.

I et hull. Uten lys. Uten lyd. Ikke en gang lyden av et hjerte som slo. Ingenting rørte seg, bortsett fra den bleke sneglen som delte dette fryktelige stedet med henne. Be for meg, Tanner, tryglet Brittney taust. Be for meg...