Bokelskere.no

Zakhor. Al Tichkah.
Husk. Glem aldri.

Jenta kunne se det vesle ansiktet til broren titte ut på henne fra mørket. Han hadde yndlingsbamsen sin klemt inntill seg og var ikke redd lenger. Kanskje han var trygg der likevel.

Umulig å legge fra seg!

"Det er kommet et nytt holocaust-minnesmerke i Le Marais, det vet du kanskje?" Jeg nikket. Jeg hadde hørt om det og planla å gå dit neste gang jeg var i Paris. "Chirac innviet det i slutten av januar. Det står en vegg med navn rett ved inngangen. En svær, grå steinvegg inngravert med 76 000 navn. Navnet på hver eneste jøde som ble deportert fra Frankrike."

Zakhor. Al Tichkah. (Husk. Glem aldri)

Disse politimennene...hadde ikke de også familie? Hadde de ikke barn? Barn de gikk hjem til? Hvordan kunne de behandle barn på denne måten? Fikk de beskjed om det, eller var det naturlig for dem å oppføre seg sånn som dette? Var de virkeligheten maskiner, ikke menneskelige vesener? Hun så nærmere på dem. De så ut til å være av kjøtt og blod. De var mennesker. Hun kunne ikke begripe det.

Zakhor. Al Tichkah. (Husk. Glem aldri)

Du leker med Pandoras eske. Noen ganger er det bedre å ikke åpne den. Noen ganger er det bedre å ikke vite.

Noen ganger, Miss Jarmond, er det ikke lett å bringe fortiden tilbake. Det kan komme ubehagelige overraskelser. Sannheten er vanskeligere enn uvitenhet.