Bokelskere.no

Det hender at hun ønsker at man kunne sette lykken i banken, på en konto med lav, men indeksregulert rente. Først da ville hun være virkelig trygg

Anna har aldri lært seg klokka skikkelig. Og hun har aldri skjønt seg på høyre og venstre, må alltid nøle et øyeblikk og tenke seg om hver gang hun skal hilse på noen, og da rekker forlegenheten å skylle over henne og hun rødmer og gir til beste det sjenerte kjempesmilet med alle tennene. Merkelig. Hun trodde at når man ble voksen, ville slike ting komme av seg selv. Sånt som klokka og høyre og venstre og å ikke rødme og himmelretningen og staving og den slags. Når man ble voksen, ville man vite og kunne og kjenne – ikke bare late som. Anna jukser seg gjennom livet og venter hele tiden på at noen skal komme og avsløre henne. Som da presten spurte: “vil du ha Klas Håkan til din ektemann og elske han i gode og onde dager?” og hun svarte “ja”. Som om hun var sikker. Egentlig hadde hun ville svare: “åssen i helvete skal jeg vite det?” Men hun hadde svart “ja”, og så rødmet hun og så seg om og smilte det sjenerte, bønnfallende kjempegliset med alle tennene, det som minnet om et hesteglis. Det svir når hun tenker på det. Det er da som svarte faen at hun har dette hestegliset. Faen faen faen! Hun har øvd på å smile med lukket munn, verdig og litt hemmelighetsfullt, omtrent som Mona Lisa. Men hver gang hun blir sjenert, rødmer hun likevel og får tårer i øynene, og munnen åpner seg og tennene velter frem, og hun ser ut som en flirende tulling. Merkelig. Hun trodde at når man ble voksen, ville man bli sikker.

I år är vi trettiotre år gamla.
Lika gamla som Jesus var när han dog.
Jesus förändrade världen. Det var ju bra gjort. Skål och grattis!
Vad har vi själva åstadkommit?