Bokelskere.no

En slik nedstigning er smertefull, hver bolt må festes dypt for å gi nødvendig feste, av og til gjør det vondt å tenke. Men sakte trenger de lenger ned, til de står på bunnen og kan kikke forvirret rundt seg. Alskens forvridde og merksnodige skapninger tyter fram fra dette uformelige kaoset, noen trekker de kjensel på, andre får dem til å rygge tilbake i angst. Etter nøye overveielser bestemmer de seg for en. Et kjempeminne som fortsatt er intakt.

Jeg la meg på siden, støttet hodet i hånden og kikket på maurene som passerte i en lang rekke like forbi meg (…) En av dem kløv opp på fingeren min. Jeg holdt ham i den butte bakkroppen og så hvordan beina sprellet.

Maurens eksplosive angst for høyder.

Hva skjedde i det ørlille hodet nå? Følte han en lettelse og glede når han endelig fikk fast grunn under alle føttene sine og kunne jage bortover det harde fjellet?

For en opplevelse for ham, å bli løftet høyt opp i været av dette uforståelige som av og til dukker opp i maurens vei, disse tømmerstokkene av kjøtt og blod, for et sug det må være, for en historie å tenke på. Plutselig svevde jeg kjempehøyt over bakken, vet du, rett til værs! Kunne ikke røre meg. Det klemte meg fast. Hadde jeg bare ikke vært så redd. For plutselig så jeg verden, skjønner du? Ikke bare som fjell og jord og gress og planter, med masse hindringer overalt, nei jeg fikk et slags mystisk overblikk; det strakte seg uendelig langt utover i alle retninger, og så var det helt åpent, du skulle ha sett! Det lar seg ikke beskrive. Det var så svimlende. Og så, like plutselig var jeg på bakken igjen. Jeg løp og løp, i flere minutter, før jeg fikk summet meg. Det lar seg ikke sammenligne med noe. Det er mer enn dere tror her! Det er ikke bare sandkorn og småstein og barnåler og gress og kvister, jord og fjell, det er mer! Vi er ikke alene. Det er andre. Ikke bare biller og snegler og edderkopper og maur. Utover der. Det er liv. Banna bein.

Etter denne opplevelsen blir det noe ruskaktig over det daglige, alt dette mylderet foran tuen, all bæringen av mat fram og tilbake, hele systemet av dronning og arbeidsmaur og soldater fortoner seg meningsløst for ham, så han drar innover skogen og slår seg ned for seg selv, gjør bare det han må, sanker inn litt mat, ellers funderer han på hva det egentlig var han hadde vært med på. Hva han hadde, i et glimt, fått innsikt i. Det han til de andre hadde omtalt som det hellige. For flere fulgte ham. Det ble en hel liten koloni der ute, i skogen, av troende maur. De ventet på å bli hentet. De ventet på en inngripen. De ville bli løftet opp. Se verdens grenser forsvinne.

Lyset etter regn er det vakreste lys som finnes. Det har en matthet ved seg, det er mildt, likevel kaldt, som en mors hånd der den stryker over pannen som bøyes mot henne, hun smiler og hvisker navnet hans, et kjærtegn som nesten ikke er til å bære. Selv om han nettopp har fått vite at hun er på bedringens vei, henger redselen for at hun skal forsvinne for ham fortsatt i, det er derfor han lar seg bevege, og det er det hun forstår når hun forsiktig stryker ham gjennom håret, at hun er den sterke, at hun er den som skinner.

Oslo er en frastøtende by. Den vet at alle de som kommer dit er vant til bedre, derfor er Oslo aller mest vulgær og skitten i områdene rundt sine innfartsårer, flyplassen, busstasjonen, jernbanestasjonen. 'Her får du ta til takke med det du får', sier Oslo, 'du fortjener ikke bedre'.

I problemenes verden finnes det ikke proporsjoner. Antallet problemer er konstant, om de er store eller små spiller ingen rolle, ett av dem er alltid det største, og det baler du med av full kraft uansett hvor unnselig det senere måtte virke.

Du våknet opp her, i denne verdenen, uforskyldt kom du hit, og så møter de deg med sine krav, absurde krav som du likevel finner deg i, som du likevel tar til etterretning. Og selv om du nå vet hva som har skjedd her, i denne verdenen, hvorfor alt er så annerledes, så hjelper ikke det noe.

Aldri har kunnskap vært til hjelp for den umenneskelige følelsen av å være fremmed et sted.

Som er lærer fra femtitallet stod jeg ved tavlen og terpet, en flere måneders lang insistering som ikke hadde noe med læring å gjøre. Kunnskapen jeg presset inn i dem var død og stiv, som tømmerstokker ble den stablet opp i de små hjernene deres, og slik ble den liggende, fullstendig uhåndterlig, et lager de ikke kunne anvende til noe, snart glemt, tenkte jeg, i dypet av den villmarken tankene deres utgjorde, forlatt. Noen ganske få av elevene ville begi seg innover dit senere i livet, utstyrt med passende redskap ville de bli i stand til å behandle denne kunnskapen, fløte den nedover bevissthetens elver, kanskje til og med klare å hogge den opp og slik endelig la den komme til nytte. Men for de fleste av dem ville den bare ligge der, ubenyttet, nedsnødd, forstenet.

Så hvem er disse som hyller intuisjonen, som sier at det er viktigå få kontakt med seg selv, hva er det med dem, er de åndssvake, skal vi lytte til følelsene? Problemet har aldri vært for lite følelse. Hvem var jeg, om jeg ikke forsto meg selv og hva som skjedde med meg?

Fortiden er som en flaske du finner i gjørma ved elvebredden. Om du tar flasken forsiktig opp og gransker den virker innholdet klart og gjennomsiktig; idet du begynner å riste på den stiger mudderet i bunnen som en sky og formørker alt, det blander seg, foran øynene dine forandrer det seg.

For hvis blikket vårt var uten avstand, var det også skamløst. Skam er avstand til seg selv.