Bokelskere.no

Det er i vår tid en utbredt forestilling at "reinkarnasjon kan
bevises", for det "er mennesker som kan huske hva de har vært
i tidligere liv" -- og "alle kan gjenoppleve noe fra sine
tidligere inkarnasjoner".
Ofte har 'bevisene' et komisk skjær - som når en mann kan huske
at han har vært Sokrates, Paulus, Rikard Løvehjerte -- eller
når noen i et tv-program står ved et imitert renessansebygg og
forteller at han i korsfarertiden levde her. (..)

Det er utenkelig å få noe sterkere 'bevis' enn det Carolsfeld-
Krausé opplevde. Men [åndsmakter kan levere slike narrespill ]..

Det er makter i mørket. De vet at ved å si "reinkarnasjon" kan
man med ett ord benekte hele den kristne tro. Dissses evner til
å bedra kan overgå alt hva mennesker på forhånd kan forestille
seg:

"Moderne mennesker" er mer forsvarsløse enn noen tidligere
generasjon i historien: De er oppfostret med en "vitenskapelig
opplysning" mer naiv enn noen annen overtro som har herjet verden.
Et kompleks av vrangforestillinger, der den mest inngrodde er at
ånder i sin alminnelighet / onde ånder i særdeleshet ikke kan
finnes.
Bærende i overtroen er en vanhellig treenighet av filosofiske
-ismer. Disse har idéhistoriske forløpere i oldtiden, men i vår
tid viser det seg et samlet konsept for å utrydde tro, håp og
kjærlighet.

Øverst troner Humanismen -- den opphøyer faktisk mennesket til
den ene sanne gud. Og nå, i sin apokalyptiske sluttfase, slipper
den å bekymre seg med å skjule hva den står for.
Uatskillelig fra menneskets selvtilbedelse står Rasjonalismen,
troen på menneskets forstand som eneste kilde. Potensert i
Vitenskapen, en slags strengt uhildet og suveren dommer over
sant og usant --
samt Materialismen: Det stofflige, slik det fremstår for våre
sanser som det umiddelbart eneste virkelige.
Blir det tale om 'åndskamp' i humanismens, rasjonalismens og
materialismens skyggerike, tenkes det utelukkende på menneske-
ånden. .. Alt som har med ånd og åndelighet, står egentlig i
mentale hermetegn for "moderne mennesker" - Ånd i egentlig
forstand regnes ikke reelt med. Å tenke seg reelle åndelige,
personlige vesener i "åndskampen", engler eller demoner, Gud
eller Satan, anses straks som intellektuelt eller vitenskapelig
diskvalifiserende. Alt som vil bli tatt på alvor og kan regnes
for vitenskap -- teologi innbefattet -- må starte med å utelukke
alt "overnaturlig" fra å få inngå i systemet. Særlig gjelder det
Gud, som er overnaturligere enn alt annet: Her får man kun
forholde seg rent historisk beskrivende, noe noen "har trodd på" -
eller ved anakronisme, "tror på".

Det "moderne menneske" befinner seg i en ørken skapt i den Viten-
skapelige opplysningens navn. Og det holder på -- fordi det nå
fortsatt er et menneske - å dø av tørst,
og er parat til å helle i seg det mest plumpe og giftige sprøyt,
bare det ikke smaker av ånd i 'egentlig forstand'.

I tørstens helvete streifer ikke spørsmålet om noe i de åndelige
sfærer kunne være giftig, bevisstheten i det hele tatt.
Her øynes den tradisjonelle sataniske totrinns raketten: Driv
mennesket til det ytterste i rasjonalisme og materialisme, -- da
er det ingen grenser for hvilken djevelskap som skal kunne gå for
å være "noe åndelig".
Selvmords-sektene som i tider og utider, på ny demonstrerer hvor
sykt menneskesinnet kan bli, er bare førstedansere i en stor
dødsdans.

Til og med begrepene om godt og ondt flyter i ørkenens humanistiske
fata morgana. Det onde anses helst som enkelte noe uønskede
tilbøyeligheter i mennesket:
Disse kan overvinnes ved en passende terapi - om det da ikke, i
darwinismens skjema, oppføres som 'det negative gode', som kan
fremme en utvikling av muligheter. Det 'gode' danner på samme
vis, muligheter hos mennesket. Disse kan 'realiseres' gjennom en
passende sosialpolitikk og moderne foranstaltninger.
I de nyeste strømninger fremkommer Gud selv som en slik mulighet
som skal realiseres av det menneskelige kollektiv. Men hva som
i siste instans er 'godt eller ondt', blir det delte meninger om
i "åndskampen" i det pluralistiske samfunn. Her regnes ikke med
klare kjennetegn, bortsett fra at visse grupper straks intuitivt
regnes til 'ond' gruppering, såsom 'sionister' eller 'bibeltro
fundamentalister'. Mens grupper som de homoseksuelle og endel
fjerne urbefolkninger, spontant hører til i grupperingen 'gode'.

Man forestiller seg kanskje fremdeles at det er en eller annen
grense for aksept av det 'onde', men i praksis er den borte for
lenge siden. Det reageres ikke på lange scener med blødende
mennesker, slik de rendyrkes i splatterfilmer og i stigende grad
får prege hele mediabildet. Tvertimot dannes klubber der denslags
dyrkes som en 'kunstnerisk nyskapning'. Alt kan sies: Bare si det,
så er det blitt et "synspunkt" i en "debatt".

De som fremdeles har visse forbehold, trøster seg med at det
"bare er film". Men det er det absolutt ikke. Det er lenge siden
pressen kunne melde at autentiske sexmord hadde gjort sitt inntog
på videomarkedet.
(Det gav en viss lindring å se en ung pike uttale at den nyheten
hadde tatt fra henne lysten til å leve.)
Film eller ikke film, det er ganske enkelt ånden -- Uånden -- fra
de perverse påfunn i det hedenske Roms arenaer som vender tilbake,
bare med forsterket og forstørret slagkraft gjennom høyteknologi.

"Det fantastiske ved å se horror- og splatter-filmer har for meg
alltid vært at volden er så estetisk vakker", uttalte en film-
student til Berlingske Tidende: "Det gir en lystopplevelse som er
vanskelig å forklare. Etter midnatt sitter jeg hjemme i min hule
og nyter min samling av juveler."

Ingen tvil om at Nero med sitt kunstneriske gemytt, ville ha
uttrykt seg i lignende vendinger om det han lot de kristne få
gjennomgå på arenaen.

Satanisk? Ja, bokstavelig talt. Satanisme forstås som bevisst
bekjennelse til djevelen selv, og forbindes i media ofte med
visse rockestjerner, hærverk på kirker og kirkegårder, funn av
spor etter heslige seremonier på øde steder.
(Skal tro hvor mye slike måter å søke oppmerksomhet, gleder den
'ekte' internasjonale satanismens ekte ledere i deres direktør-
villaer og hemmelige redselshuler..)

Men dyrkelse av det sataniske er i full gang med å gnage seg inn
i selve den nyhedenske folkesjel: Det er en åndelig sykdom til
døden; splatter-fenomenet er bare et enkelt symptom.
Det skal ikke her gås i detaljer om den omtalte filmstudentens
"lystopplevelse" ...
Sadisme er ikke bare syk, men demonisert seksualitet. (. . . )

( sjekk fulltekst: >

..kanskje svartner det for øynene på de fleste som leser
om torturdetaljer .. men foran fjernsynet skjer det en
elektronisk lammelse som gjør at færre reagerer på
kameraenes maniske fokusering på blodpøler verden rundt..

Kanskje ser ennå mange det som opprørende scener når
dyreplagerier iscenesatt av en fotograf, vises - men de
forstyrres ikke av millionvis forsøksdyr i gruelige lidelser
i viviseksjons-laboratoriene, for det er jo "til nytte".
Kanskje grøsser de fleste når kveldskaffen forstyrres av
nyheter om handel med transplantasjonsorganer hentet fra
mennesker henrettet i Kina.. men grøsser ikke over et
'helsevesen' med sykehus der man på den ene avdelingen
dreper sunne, ufødte barn (på måter det gjør vondt å lese om)
mens man på neste avdeling arbeider iherdig, nesten med en
anstøtelig iver, for å skaffe barn til barnløse par.

Kanskje blir folk kvalme ved bildereportasjer fra en "kunst-
utstilling" av råtnende grisekadavre.. men uten å legge merke
til at atskillig moderne kunst er like syk, av anskuelse og
program. Tidens kunst er i vid forstand preget av det syn at
det onde og stygge legitimerer den som lødig; det er derfor
den ikke minst tiltrekker seg ubegavede.
Ingenting ser ut til å kunne vekke mistanke til tidsånden.
Det sørger tidsånden for.

Også i kirkelige organisasjoner siver tidsånden inn og tar
Helligåndens plass.. sakte men sikkert.

Paulus skrev om 'lovløshetens menneske' som i frafallstiden
før Kristi gjenkomst skal sette seg i Guds tempel og utgi
seg som Gud.. det er Antikrist det er tale om. Men scenen
ble klargjort for Antikrist da humanismens autonome menneske
besteg tronen, i 'templet av levende stener' som Paulus
kaller den troende forsamling som han skriver til.

Tidens fraser lyder i kirken, i stedet for en profetisk røst.
Øyensynlig i den tro at hvis det lykkes en å rope høyest i
frasekoret, så er man en profetrøst.

Ambisjonen for kirken synes ofte å være at den skal iføre seg
samme uniform som det nyhedenske samfunnet, og få lov til å
være tamburmajor (og det får man ikke helt lov til ..) ..

I dette bildet blir bibeltro kristendom oppfattet som en litt
pinlig kuriositet som ikke tas helt på alvor, ikke engang av
de kirkelige organisasjoner. Men kuriositeten vekker irritasjon
bare ved sitt nærvær, den 'skandaliserer' kirken i verdens øyne
..når den endog kan finne på å tale kritisk mot darwinismens
dogmer.

Tidsånden i kirken er som kullos; usynlig og luktfri - den dreper
så forsiktig at ofrene aldri rekker å oppdage at de er døende ..

"Er nå lyset i deg mørke, hvor dypt blir ikke da mørket!"

_

( sitatlenke )

..ser jo ut som det rene vanvidd.. men det er bare så
at djevelen er ekspert på å få sannheten til å se ut
som vanvidd.
Og vanviddet som sannhet.

..Skriveriene og fantasiene er i seg selv umiskjennelige
tegn i tiden, og en målrettet manøver fra de åndsmakter
som nå behersker den nyhedenske verden.

( / / )

Koch ramser opp en rekke symptomer på sterk demonisk
belastning eller rett ut besettelse, som arter seg
temmelig likt fra tilfelle til tilfelle.
Det er iøyenfallende at hvert enkelt av disse symptomene
er karakteristiske trekk for vårt avkristnede samfunn
som helhet.

Det dreier seg i første rekke om motviljen mot, eller den
regulære skrekken - for alt med bibelsk kristendom å gjøre,
særlig da de irrasjonelle blokkeringene som oppstår overfor
bibellesning og bønn.
I tillegg kommer hangen til banning og blasfemi,
seksuelle utskeielser og perversjoner, henfallenhet til
alkohol og rusmidler, samt tilbøyelighetene til raseri-
anfall og voldshandlinger.
Mørkemaktenes infiltrasjon i den etterkristne verden har
veritabelt karakter av en besettelse.

I Det nye testamente har det alltid stått at det skulle
komme en slik fase i historien; i de siste dagene for
denne verden (verdensorden), på terskelen til Kristi
gjenkomst.
Også andre tegn i tiden taler høyt om at den nåværende
tidsalder er inne i sin siste, akutte krise.
Dette spesifiserte Jesus særlig i sin eskatologiske tale
på Oljeberget, samt alle Bibelens profetier.
..at Israel skal gjenoppstå som nasjon ... og evangeliet
skal forkynnes over hele jorden ved hjelp av moderne
kommunikasjonsmidler.
Men bak tallrike konkrete forutsigelser, ligger den ene
og samme grunnprofetien: en veritabel storm av demoner i
hele verden, djevelen som raser fordi han ser at hans
fullendte nederlag nærmer seg, en forførelsens og
frafallets tid .. der løgnen og kjærlighetsløsheten
(synden) seirer over alt.
At disse forutsigelsene er spesielt aktuelle i den tiden
som betegnes den nyere og den nyeste tid, skal man ha
stor fantasi for å være i stand til å overse.

"Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det
komme vanskelige tider," skriver Paulus til Timoteus. ..
"For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære,
skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldrene,
utakknemlige, uten aktelse for det hellige, uten naturlig
kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme,
uten kjærlighet til det gode, svikefulle, oppfarende,
oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud.
De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft."
(2 Tim 3:1..5)

Leselenke her, nb.no >

Det store vitenskapelige tidsskriftet Science rapporterer at DNA
analyser nå kan fastslå at hele jordens befolkning nedstammer fra
en eneste kvinne som levde for 6000 år siden,
men tidsskriftet tilføyer umiddelbart:
"Det er ingen som kan tenke seg at det er tilfelle."

(Science vol279, 2 januar 1998 s.29 'Calibrating the Mitochondrial
Clock')
-jo, vi er faktisk fortsatt noen som kan tenke oss det som står i
Bibelen om skapelsen for 6000 år siden, og om Adam som "kalte sin
hustru Eva [Liv] fordi hun er mor til alle som lever". (1.Mos) (..)

Så lenge det lykkes utviklingslæren å fremstå som vitenskapelig
sannhet, er det vanskelig å oppdage katastrofen: Læren er solid
fundert i vitenskapens overtro. Mangler forståelsen for at
utviklingslæren er uholdbar i ekte vitenskapelig forstand, er det
vanskelig å se realiteten i øynene: Hvis man tror at den er et
ekte vitenskapelig resultat, må man få den til å virke verdifull ..
Det er ikke annerledes for kristne, så lenge de tror at utviklings-
læren er 'vitenskapelig bevist', vil de knapt akseptere det
historiske faktum at framveksten av denne læren har vært en hoved-
årsak til kristendommens tilsvarende tilbakegang.

De prøver å komme fram til ett eller annet som er forenlig med den,
som spekulasjoner om en "teistisk evolusjon" etter følgende melodi:
"Det kan jo hende at evolusjonen er Guds måte å skape.." ..
og de nekter å se de horrible konsekvensene det har å forestille
seg at Gud skapte på den måten det skal ha foregått ifølge Lyell
og Darwin:
Millioner år med rive, slite og flå til døde, med blod, skrik og pine
uten ende.

.."ekte" evolusjonister kan tillate seg et forsiktig smil når kristne
vil prøve å redde noe av Bibelens anseelse på evolusjonismens
betingelser.
Darwin var selv, i alle fall i begynnelsen, ingen 'ekte' evolusjonist,
han var heller et eksempel på den teistiske utgaven:

"Det mest opphøyde vi kan oppfatte, de høyeste dyr, framstår fra
naturens kamp, hunger og død. Det er en storhet i dette synet på livet
at det med sine forskjellige krefter, opprinnelig er blitt til av
noen få eller en enkelt form for innånding.
Og mens denne vår klode har snurret rundt etter tyngdekraftens lov,
har utallige meget vakre og vidunderlige former utvilket seg fra en
enkelt begynnelse, og den utvikles fremdeles." (Darwin ..)

Det tydeligste tilløpet til å sette utviklingslæren ut i praktisk
politikk, er foreløpig Nietsche og Hitlers "leende løver" (Nietsches
ideal om Overmennesket). Det hjelper ikke at noen hevder at rasisme er
en misforståelse og misbruk av darwinismen:
Darwin selv luftet i The Descent of Man sin tro på at afrikanere
(negre) var nærmere i slekt med apene enn de hvite, og luftet også sin
overbevisning om at "de siviliserte menneskeraser nesten med sikkerhet
vil komme til å utrydde og komme i stedet for verdens ville raser".

Hans berømte disippel Thomas Huxley fant ut at "ikke et eneste fornuftig
menneske som er fortrolig med kjensgjerningene, tror at negeren er
jevnbyrdig med den hvite mann".

Men det er langt fra bare nazismen som har prøvd å virkeliggjøre den
"sosiale darwinismen".
Giftplanten spirte ikke først i Tyskland med nazismen: H Carringtons
Psykiske fenomener i krigen, i overs. København 1920 siterer general
Friedrich von Bernhardi, denne var en av de som leverte grunnlaget for
det tyske redselsveldet i første verdenskrig:
"Vi takker Gud for at han har utvalgt vår store og uforlignelige
Keiser og hans folk til å utføre denne store omleggingen. Har ikke
Darwin sagt (og utvilsomt lånt tanken fra våre store tyske professorer)
at bare de dyktigste og best egnede kan leve?
Og er ikke tyskerne de dyktigste på alle områder?
Derfor skal tyskerne si: La bare åtslene dø! Bare tyskerne er edle! ..
Når vi har ydmyket våre fiender og tatt deres land, så la bare en eneste
av landets beboere - enten han har vært engelsk, fransk, italiensk,
amerikansk eller av en annen lavere rase - våge å heve stemmen til noe
mer enn et sukk! Vi skal knuse ham mot jorden."

Også nazismens frø ble i realiteten sådd på midten av 1800-tallet.

Utviklingslæren har vært det bærende element i alle de antikristelige
bølgene som slår over verden ..
I samme grad som i nazismen, var det også i marxismen-leninismen en
total krig mot gudstro i sin alminnelighet
og kristendommen i særdeleshet.

Det var slett ikke ironisk ment når Darwin skrev til Marx som hadde
sendt ham et eksemplar av Das Kapital : "Selv om våre studier har
vært forskjellige, tror jeg at vi begge har et alvorlig ønske om å øke
vår viten, og dette vil uten tvil i det lange løp bidra til menneske-
hetens lykke."
Men ironien kunne ikke ha vært krassere i betraktning av de mange
millioner på millioner av lik som kom til å flyte i kjølvannet av
den røde verdenskommunismen.

/

Leselink til faks-utgave >

Odd Sæbø om utviklingstankenes utvikling >

Hva gjør denne Poul Hoffmann ellers? >

_