Bokelskere.no

Våkn opp i deres celler,
Nå barn av gammel tid:
Kom ut av hver en kjeller,
Møt morgenen med flid.

Jeg spinner deres tråder
Til én og samme tråd;
Ei lenger striden råder,
Nå sammen vi skal gå.

Enhver i alle lever,
Og alle i enhver.
Vi på det samme vever,
Det samme hjertet er.

Kun sjel er dere ennå,
Kun drøm og trylleri.
Gå inn i hulen, gå på!
Og få de tre på gli.

Flos heftige ånd ble fulgt av den rolige fjære. De gamle orkaner la seg ved de hete, lidenskapelige jordskjelvs bryst. De ømme regnskurer så seg om etter den farverike bue som sto der blek og langt borte fra solen, som trekker den til seg. Den grove torden skrallet over lynenes dumheter bak de utallige skyene, som sto der med tusen fortryllelser og lokket de fyrige ynglinger til seg. De yndige søstre, Morgen og Aften, gledet seg stort over de to nykomlinger.

Er ikke enhver, selv den mest forvirrede drøm, en besynderlig tildragelse, som selv uten tanke på guddommelig tilskikkelse er en betydelig flenge i det hemmelighetsfulle forheng som med tusen folder faller ned i vårt indre?