Bokelskere.no

«Ti stille, mon ami. Jeg har fått en av disse idéene – enorm, formidabel – som alltid for eller senere kommer til Hercule Poirot. Men om så er – hvis det er løsningen – herregud, jeg håper jeg kommer tidsnok.» Han stormet ut av parken. Albert fulgte tett i hælene på ham, og spurte andpustent mens han løp: «Hva er på ferde, sir? Jeg skjønner ingenting,»
«Det er helt i orden,» sa Tommy. «Du skal ikke skjønne noe. Det gjorde aldri Hastings heller. Hvis dine grå celler ikke var av en langt dårligere kvalitet enn mine, ville jeg ikke ha noen glede av denne leken […]»

"Å, men tenk Dem om, sir. Blunts Briljante Detektiver! De lar seg aldri slå ut. Og hvis De unnskylder at jeg sier det, så hørte jeg tilfeldigvis hva De og frua tøyset om i morges. Mr. Poirot og hans små, grå celler. Hvorfor ikke bruke de små grå cellene Deres og finne ut hva De kan gjøre?» «Det er lettere å bruke sine små, grå celler i bøkene enn det er i virkeligheten, gutten min.»

Tommy hadde fremdeles prestekjolen på seg. «Det var vel neppe den rette fader Brown-stilen, det der,» bemerket han dystert. «Og enda jeg hadde nøyaktig riktig type paraply.» «Det var ikke noe fader Brown-problem,» sa Tuppence. «Man trenger en bestemt atmosfære fra begynnelsen av. Man må gjøre noe helt alminnelig, og så skal det begynne å skje merkelige ting. Det er det som er opplegget.»