Bokelskere.no

Deg vil jeg aldri glemme

Deg vil jeg aldri glemme, sa jeg
men hvis jeg likevel skulle glemme deg
så ville jeg fornemme deg, sa jeg, slik
jeg fornemmer en drøm på den andre siden
av søvnen, ja, slik jeg aner en forlatt by
som et lysskjær over himmelen i det fjerne

Men slik skulle jeg glemme deg: Som et tog
jeg hører i det fjerne og i det same har glemt
Som et liv jeg har forlatt i et liv før dette
I en by ingen noensinne har bodd i. Og der en
telefon står og ringer i et tomt og mørklagt hus

Savn

Jeg må ha truffet deg i et liv før dette
Eller kanskje deler jeg drømmer med din søvn
i et liv vi begge deler i en annen verden
men ikke vet om i denne... Et blikk fra den ene
var nok til å rive opp samme blikk hos den andre
som kom vi fra hver vår side av samme splittelse
og plutselig husket den andre siden og visste
at vårt møte var et bilde på livet som avskjed
At alle skal en gang få se deg selv hos en annen
Men ingen får møte hverandre igjen etter dette

Jeg går omkring på gater og kafeer og leter
etter deg, slik jeg alltid har lett etter deg
lenge før jeg møtte deg. Og det at jeg aldri mer
skal møte deg igjen, sårer meg ikke så dypt
som det at jeg har møtt deg og vet at du finnes
Og det er kanskje ikke deg jeg leter etter
men et bilde, et bilde du har vekket, fremkalt
og forlatt i meg, et bilde som du med ditt fravær
er blitt på mitt savn, min ene lengsel i verden

Lampen

Nu har vi dager og uker ikke elsket
hverandre, vi veksler lidenskapsløse
ord, sover og våkner i samme seng
og spiser ved samme bord. Den kjærlighet
vi en gang heftig delte, brenner som en
matt lampe ved døren til et mørklagt hus
som vi har kommet tilbake til etter
en kald vinter eller en lang reise og
som ingen av oss riktig kjenner igjen
eller vil være den første til å gå inn i

Til en som ikke vet

Det er vondt å elske. Vondt å savne
Å slepe rundt på en annens navn
som en skygge i alt jeg sier og tenker
Hennes navn har forvandlet språket
til et bur. Det er alltid en eller annen
stavelse eller lyd som lister henne
inn i stemmen min og som avslører meg
Jeg misunner speilene hun ser seg i
Gulvene hun trår på. Klærne hun bruker
Det er vondt å være i eksil i hennes verden
Vondt å se henne og ikke bli sett igjen
Ingen andre enn glemsel skal få henne
der hun forvandler mine lengsler til savn
Det er vondt å elske i fraværsglød, vondt
å ikke ha henne, enda hun fyller meg helt
Skulle jeg engang glemme navnet hennes
vil det være overalt i ordene mine, ja som
tiden selv, vil hun langsomt ødelegge meg