Bokelskere.no

Jeg stakk hjemom og skiftet til tørre sko og rene bukser, fant fram en ny skjorte fra skapet og et slips. Fremmedpolitiet ville like. I hvitt rødt og blått.

Jeg vil at du skal oppsøke det hellige norske byråkrati for meg.

Han snakket i bilder som jeg ikke helt forsto.

Det var en håndfull år siden sist jeg hadde sett henne. Av praktiske grunner hadde det meste av kommunikasjonen mellom oss foregått gjennom telefonen, og etter en syrlig replikk for noen år siden hadde jeg prøvd å ikke ringe oftere til henne enn nødvendig. Men nå hadde hun altså selv bedt om å få komme å treffe meg, og det var neppe for å vise meg telefonregningen sin.

Hun var praktisk kledd som alltid. Hun hadde marineblå, bredstripete fløyelsbykser rundt kraftige kontorlår.

Hun kom fra de offentlige kontorene der sterke lamper lyser over rettferdige og urettferdige , de foran og de bak skranken.

Jeg er kommet i den alderen at jeg trives best i dempet belysning .

Novembers matte lys lå som en hinne over landskapet, og ingen smektende fiolintoner lokket seterjenter frem fra sine søndagsgjemmesteder. Men så var det også tirsdag.

Noen timer senere hadde natten fanget meg inn, og neste morgen er alltid en nyhet. Om den er god eller dårlig, vet du ikke før du har fått den.

Hun startet ved den minste berøring, fjæret mykt gjennom humpete gater, var stille og velloppdragen som en nybadet geisha, og ga meg ikke andre problemer enn det å leve opp til det faste fradraget på kontoen min hver måned.