Bokelskere.no

– Gråt alt du orker, du, sier Alva. – Gråt ut alt sammen og glem det etterpå, ellers kan du få vonde drømmer av det.
Og Marikken gråter lenge. Men til slutt er det ikke mer gråt igjen i henne, bare et underlig tomrom som kjennes godt.

– Du er ikke riktig klok, Marikken, sier Mia. – Du kan da ikke gi bort gullhjertet ditt?
Og Marikken angrer allerede så forferdelig. Det gullhjertet var jo nesten det fineste hun eide, at hun kunne være så dum å gi det bort!
Hun går der og gremmer seg. Men så husker hun noe Linus-Ida har sagt. At "den som gir til de fattige, får tifold igjen", og hvis det er sant, vil hun jo ha ti gullhjerter når det skulle være. Hun får dem vel til jul antakelig, et par stykker i hvert fall.

Jeg er en hedning, Marikken, det har jeg alltid vært. så jeg har ingen Gud å be til. Men det har kanskje du, da må du be for Abbe. Min virrepære her hjemme ber naturligvis hele dagen, men det blir liksom ingen greie på det. Og jeg tror at han kanskje vil høre mer på et uskyldig barn som deg. Du trenger forresten ikke be så mye. Bare spør ham hvordan han tror Emil Nilsson på Kveldsro får det dersom Abbe blir tatt fra ham. Hva slags hjem skal det bli uten Abbe, spør om det! Og så haster det.

Din på forhånd takknemlige
E.P. Nilsson

PS. Hvis Abbe dør, akter jeg å henge meg. Men det trenger du kanskje ikke fortelle, jo forresten, gjør det!

– Du må ikke tro det hørest når det kommer en kannibal, forklarer Marikken for Lisabet som bare er fem år og ikke skjønner stort. Han kommer listende, så stille, så stille, i jungelen der det går en misjonær, og guff - så tar kannibalen seg en jafs, før misjonæren har hørt så mye som en lyd.
Lisabet grøsser. Det er fælt å oppføre seg sånn mot en misjonær som intet ondt har gjort.
– Den kannibalen, han kommer nok aldri til himmelen, tror Lisabet.
– Nei det kan du bite deg i nesa på at han ikke gjør, forsikrer Marikken. Lisabet nikker fornøyd. Men så begynner hun å tenke.
– Jo det gjør han likevel, den eklingen, sier hun til slutt.
– Hva gjør han? spør Marikken.
– Kommer til himmelen, jo, for han har jo misjonæren i magen, og misjonæren må komme til himmelen, skjønner du ikke det?
Det innser Marikken også, og de blir enige om at det er kultent av kannibalen å lure seg inn i himmelen på en sånn innful måte.
– Men bare vent til Gud får vite hva han har gjort, sier Marikken truende.
– Pilutta han, da fyker han ut igjen, sier Lisabet. Og så blåser de i kannibalen. En dag som i dag har de sannelig annet å tenke på.

– Du er ikke riktig klok, Marikken, sier Lisabet.

– Jeg kjenner det er liv i meg, sier Nilson av og til. Det er når han er glad og lystig.