Bokelskere.no

Da vår selvstendighet ble erklært, ble det jo en forferdelig røre i Alltinget. Et nytt land. Et moderne land. Her gjaldt det, sa de kloke, å ikke dundre ivei som før og med et blunk sette seg utover alle de lover danskene har lagt på oss som byrder, lover hvis mening og innhold vi aldri har forstått oss på. Lover som vi tvert imot ble fristet til å overskride bare fordi de fantes. På den tiden - da vi altså var et ulydig lydrike - da var alle poeter, da gikk alle omkring og mumlet vers, man hilste hverandre med et knittelvers, en jambe eller troké, metaforene - som er det siste som forlater en poet - haglet gjennom luften, det var en herlig tid.

Men nå: Omskoleringens tidsalder sto for døren. Noen måtte bli politikere, andre bedriftsledere, administratorer, byråkrater. For hver danske som forsvant måtte man jo så og si tette igjen hullet med en islending. Alltinget, som for det meste hadde fungert som en poetenes estrade, ble plutselig tømt, landsbygda begynte å befolkes, man lot atter som om man elsket å gripe rundt varme spener og melke forskjellige slags kyr, mens man fortsatte å fullende sine uskrevne dikt. For som Snorre sier: "Verre enn døden er en halv verselinje." Eller som en av hans moderne etterfølgere:

Større pine finnes ikke i Viti
enn en verselinje som slutter midt i.

De som var igjen i Alltinget - for det meste episke diktere, de endeløse dråpakvads representanter - besluttet å lodde ut embedene, og man lovet på ære og samvittighet at ingen skulle behøve å sitte på - og her singlet et nytt ord ned over fedrelandet - taburettene i mer enn noen få år. Motvillig ble de flyktende slept tilbake til Reykjavik, og man satte merkelapper på brystet på dem: Karl Jonsson, eksportråd, Frej Einarsson, president, Olafia Sigurdardottir, kirkeminister og så videre. Det var en dyster tid.