Bokelskere.no

Isbjørn hadde spist opp maten, men ikke flyttet på seg. Visste han at hun prøvde å hjelpe ham? Eller stolte han bare såpass på henne nå at han følte seg trygg? Hun slapp i hvert fall ikke ansiktet hans med blikket. Han stirret så lenge på henne uten å blunke, at hun ikke visste hvor lang tid som hadde gått. Verden utenfor krympet til det stedet mellom dem der den langsomme og rolige pusten deres blandet seg. Hun kunne ikke tenke seg frem til når det var riktig å bevege seg. Dette var ikke et sjakkparti. Dette var instinkt.