Jeg husket hvordan sønnene mine, da de var små, med vilje slapp ting fra barnestolen for å se dem falle i gulvet, en aktivitet de syntes var like festlig som konsekvensene var fryktelige. De kunne sitte å stirre ned på tingen som hadde falt - en halvspist kavring eller en plastball - og bli stadig mer opphisset over at den ikke kom tilbake. Til slutt begynte de å gråte, og oppdaget stort sett at den falne tingen kom tilbake til dem på den måten. Det overrasket meg alltid at de reagerte på denne hendelseskjeden ved å gjenta den: Så snart de hadde gjenstanden i hånden igjen, slapp de den på nytt og bøyde seg fram for å se den falle. De jublet like høyt og ble like fortvilte hver gang. Jeg forventet alltid at de på et eller annet tidspunkt kom til å innse at fortvilelsen var unødvendig, og ville velge å unngå den, men det gjorde de aldri. Minnet om smerten hadde overhodet ingen innvirkning på det de valgte å gjøre: Tvert imot fikk det dem til å gjenta den, for smerten var trolldommen som sørget for at gjenstanden vendte tilbake, og gjorde det mulig å oppleve fryden ved å slippe den en gang til. Hvis jeg hadde nektet å gi dem den tilbake den aller første gangen de slapp den, ville de vel ha lært noe helt annet, men jeg var ikke sikker på hva det ville ha vært.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

SaraLilleviEivind  VaksvikMarita LoeAnn ChristinJoannReidun Anette AugustinEirin EftevandTor VinterMarit HåverstadMorten MüllerLailaHarald KIdaEllen E. MartolIrene KnudsenEvaTone Maria JonassenWencheLisbeth Kingsrud KvistenTorill Elisabeth RevheimHeleneritaolineTone HJenny Dahl BakkenTanteMamieDolly DuckKikkan HaugenReidun GranbergAnn EkerhovdMonaBLJanne BrovoldJarmo LarsenIngvild RosslundBritt ÅseIngunn StuhamreStian DalbergBjørg L.Mangosaft45