Bokelskere.no

Himmelens øyne åpnet og lukket seg, og regnet kom ned i strømmer og førte bort det blod som strømmet fra Hans hender og Hans føtter.
Jeg døde også. Men i dypet av min utslettelse hørte jeg Ham tale og si: "Fader, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør."
Og Hans stemme søkte min druknede ånd, og jeg ble bragt tilbake til stranden.
Og jeg åpnet mine øyne og så Hans hvite legeme henge mot skyen, og Hans ord som jeg hadde hørt tok form inne i meg og ble et nytt menneske. Og jeg sørget ikke lenger.
Hvem vil sørge over et hav som åpenbarer sitt ansikt, eller over et fjell som ler i solen?
Var det noensinne i menneskets hjerte, når det hjertet ble gjennomstukket, å si slike ord?
Hvilken annen dommer over mennesker har frigitt Hans dommere? Og har kjærligheten noensinne utfordret hatet med en makt som var mer sikker på seg selv?