Om vintrene trekker jeg skisporene mine over snøteppets myke himmel, jeg svever et par alen over jordskorpen, og når våren kommer, smelter alle mine stavtak bort. Mennesket kan leve slik, uten å rasere eller ødelegge. Uten egentlig å finnes. Bare være som skogen, som sommerens løvprakt og høstens nedfall, som midtvintersnø og de utallige knoppene som spretter i vårsolen. Og når man en gang forsvinner for godt, er det som om man aldri har vært her

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

RisRosOgKlagingBoktimmyMarianne  SkageGrete Aastorpellie d.AnjaToveAnn Helen E. H.Sissel ElisabethHauk1Berit RmoiraJulie StensethKristine Oseth GustavsenGVReadninggirl20EckhoffEdvard Granum DillnerRufsetufsaLailaSusan StensrudKay NilsenTrineLeseberta_23HeleneMartinenBeathe SolbergEvaHegeJohn LarsenNinaNorseBattleFairyVigdisStineMarteritaolineAudhildErikLibraritas vTor Arne Dahl