Platon tenker seg tiden som identisk med eller som en vesentlig egenskap ved himmellegemenes bevegelser, fordi disse bevegelsene gir opphav til alt annet bevegelig når de forplanter seg nedover i naturen fra himmelen. Stjernenes og solens jevne løp frembringer dag og natt, måneder og år. Solen skaper dagen og året, og månen avgrenser månedene.