Bokelskere.no

Hans siste sukk var et logisk sukk.
Man vil neppe forstå Falks herredømme over mennesker hvis
man ikke ser at det også var en varm farvestripe i hans
spektrum. Bull har sett det: (...)

Bull beskjeftiger seg meget med den moralske kraft som
Falk utstrålte, og kommer til .. en religiøs kjerne i hans
vesen ...
..denne prektige scenen gir oss nøkkelen til å forstå
hvorfor Falk hadde et så sterkt grep på sin menighet:

[sitat e. Bull:]
..her er en liten scene fra et møte i Clarté i midten av
1920-årene, der fengselsprest, senere biskop Eiv.Berggrav
innledet til diskusjon om 'kirken og arbeiderbevegelsen'.

For en kirkepolitiker måtte det være naturlig, særlig når
han sto overfor en politisk organisasjon, å resonnere
politisk. Berggravs problemstilling ble derfor denne:

Ville det ikke være det klokeste ut fra arbeiderbevegelsens
standpunkt å la statskirken i fred, ja direkte
se på den med en viss velvilje?

Det religiøse behov hos den store befolkning er der nemlig,
det lar seg ikke avskaffe i en fei, dertil stikker det
altfor dypt.
Statskirken, slik som den er organisert, med sin forholdsvis
store rommelighet, med sitt - tross alt - akademisk skolerte
presteskap,
sørger for å lede denne trang, disse krefter inn i kanaler

som fra et sosialistisk synspunkt vel må fortone seg langt
sunnere enn tilfelle ville være om vi ikke hadde en slik
institusjon.
"Si meg, mine herrer -- vil dere ha alt dette uregulert,
ukontrollert -
ville ikke dét nettopp fra deres synspunkt være ganske
annerledes betenkelig og farlig og usunt enn statskirken?"

Slik omtrent konkluderte han. Han malte m.a.o. Hallesby
på veggen.

Falk hadde sittet på sitt vanlige vis på første benk, men
de nærmeste hadde lagt merke til at der i enda høyere grad
enn vanlig foregikk noe med ham. I pausen satte han seg på
et helt annet sted enn foredragsholderen (som han aldri hadde
truffet før), og da han fikk ordet i debatten, var han hvit
i ansiktet. De tre enslige hårstrå som han ennå da hadde
øverst på hodet, sto rett til værs :

"Herr Berggrav taler om religionen, om kristendommen,
om det som for ham skulle være opphøyet og hellig,
som om det skulle være en infeksjonssykdom.
Og kirken, den institusjon han er satt til å forvalte,
og hvis tjener han er, forsvarer han
med de samme argumenter som dem en kynisk hudlege av den
gamle skole bruker, når han vil forsvare den offentlige
prostitusjon:
Den sakkyndige kontroll reduserer smittefaren til et minimum."

Berggrav som satt like nedenunder talerstolen, krøp uvilkårlig
en smule sammen under piskeslagene fra denne gammeltestamentlige
gjenganger, som liksom bøyde sin lange skikkelse nedover ham
fra kateteret,
hvis øyne luet mer og mer faretruende, hvis språk fikk mer og
mer av den profetiske tone som Berggrav selv alltid hadde sett
det som sin oppgave å erstatte med kjekk og endefram dagligtale.

Og den ellers så selvsikre teolog så direkte liten ut, da
skriftens ord til slutt tordnet ned over ham:
"I øgleunger, I helvedes børn - hvem lærte Eder at fly fra
den kommende vrede?"

/ / /

nb.no