Da pikkelsskivene hadde sunket lenger ned, vugget de som sovende fisk like over den rosa og blå grusen, og de ekte fiskene vugget stille ved siden av dem, som om de var omgitt av mykt gress og vannliljeblader som hadde sunket til bunns. Det var et vakkert syn, og i dette skjønnhetens øyeblikk strakte jeg meg fram. Jeg trykket hendene og ansiktet mot glasset og myste inn i det tause, svarte i midten av et av de sølvøynene. Det føltes som om jeg også fløt, vugget sakte, merkelig malplassert, og i et glimt merket jeg at jeg kjente vuggebevegelsen, og idet jeg fornemmet at jeg fornemmet, forsto jeg at jeg var meg. Dette distraherte meg; så glemte jeg hva som hadde distrahert meg, mistet interessen for fiskene og gled, etter å ha trasket over linoleumsgulvet på kjøkkenet, ut i det myke, mørke regnet igjen.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

RufsetufsaBoktimmyVibeke LundetræLena Risvik PaulsenBeathe SolbergDagfinn JakobsenKariDaffy EnglundTedrikkerLilith NagelJulie EilénEivind  VaksvikElisabethBTone NorenbergPer LarsenSilje SjøtveitChristineNina J.B.lovenleoMelankolsk_SolsinnRacoBoMarit HøvdeLotteIngunn SReadninggirl20Kari BorgeIngunn ØvrebøMariarVigdis VoldVannflaskeEli SeimKirsten LundLogikaAlice NordliElisabeth7elin7CecilieNotatbokFindusGladleser