Jeg tenkte: hvordan kunne menneskene i eldre tider unngå å innse hvor absurd deres litteratur og poesi var. Det skjønnlitterære ordets enorme, storslagne kraft ble sløst bort fullstendig fånyttes. Det er rett og slett latterlig: enhver skrev om det som falt ham inn. Noe som er like latterlig og absurd som at havet i en fjern fortid hamret toskete mot kysten døgnet rundt, slik at de cillioner kilogrammetere av kraft som bølgene inneholdt bare gikk med til å varme opp forelskede pars følelser. Vi har lært oss å utvinne elektrisitet av bølgenes forelskede hvisken, villdyret som i vanvidd sprøytet skum omkring seg har vi temmet og forvandlet til et husdyr: og på samme måte ble det en gang så ville poetiske element temmet og brakt til lydighet. Nå er poesien ikke lenger en nattergals freidige fløytetoner: poesien står nå i statens tjeneste, poesien tjener nå et formål.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Berit RTjommiHarald AndersenHeidi BAstrid Terese Bjorland SkjeggerudRufsetufsaCecilie EllefsenLilith NagelTheaAntheiaFrank Rosendahl SlettebakkenOdd HebæksiljehusmorRune U. FurbergHarald KAnne-Stine Ruud HusevågIreneleserSigrid Blytt TøsdalTine SundalReidun GranbergFindusKarin BergEileen BørresenSynnøve H HoelEmil ChristiansenDaffy EnglundIngeborg GMangosaft45MarianneKirsten LundmoiraTonesen81LilleviGroRandi BorgenChelsea BergSverre HoemNinaChristinaAnn Marlen Enger