Vi får ikke lang tid til betenkning. Foruten vår lille tropp er det samlet noen hundre mann der fra før og et par kompanier slutter seg til oss før vi starter angrepet. Vi vil også helst starte straks, for ventetiden før et stormløp er det verste av alt. Dessuten gjelder det å komme mest mulig overraskende på fienden. –
Og så begynner stormangrepet – det siste og avgjørende lotterispillet om livet eller døden er satt i gang! Det blir et skuespill uten like og verre enn jeg hadde tenkt meg. Vi styrter framover i støtbølger på 50-60 mann og blir møtt med en morderisk ild. Samtidig går signalraketter opp: Vi er oppdaget! – Like etter sendes det ut lyskuler og fallskjermlys og slagmarken blir liggende i et blafrende, men blendende skarpt lys. Vi er nok fine målskiver der vi løper sammenbøyd bortetter sletten, og manefallet er fryktelig! Guttene faller som fluer rundt meg, og jeg undrer bare når det blir min tur… Det er et øredøvende spetakkel. Geværsalver – maskingevær – og mitraljøseknitring – granatdetonasjoner – minespregninger – alt går gjenom luften som et voldsomt tordenvær, så det tar på trommehinnene. Og uavbrutt går nye lysraketter og signallys i alle regnbuens farger opp og gjør natt til dag. Men verst av alle lyder er skrikene fra dyr og mennesker i dødskamp. Hestene løper som gale omkring: ingen kan styre dem lenger. Når det treffes av splinter og faller om kull, blir de liggende der og brøle… det er grufult å høre på. Og så skrikene fra de sårede. De ligger bortetter sletten og roper på hjelp – blødende – døende. Men hvem kan hjelpe dem nå? Det er snestorm og 18 kuldegrader… Jeg strigråter der jeg løper over å ikke kunne gjøre noe for stakkarene. Hadde det enda vært en eller to sårede, men her ligger de i tusenvis – ja jeg sa tusenvis – og forblør eller fryser i hjel. Å herregud hva er meningen med dette… Der roper en såred til oss som løper forbi ham… «Feiglinge, feiglinge!» - han har fått avskutt et ben og sleper seg framover etter armene…
Nå er helvetet løs; Ragnarok er kommet over jorden! Jeg kjenner kreftene minke. Pusten går som etter et 1500-meters løp. Kneet smerter voldsomt. Jeg lemster og mør, dødstrett; det er slutten med meg! Vi er nå midt inne i sperresonen. I lysskjæret fra alle rakettene ser jeg at vi befinner oss i sentrum av slagfeltet - som antagelig er 3-4 km. i dybden på det sted hvor min avdeling løper over. Russerne ligger tett i tett i sine jordhuller og bak jordvoller, hvor de har sitt skyts. De spyr ut ild av alle rør, men vi er ikke til å stoppe lenger. Jeg ser ingen som viker tilbake eller overgir seg frivillig, men en del blir nok tatt til fange. -

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

Synnøve H HoelReidun SvensliJulie StensethBerit REllen E. MartolPiippokattagretemorAnn ChristinVibekeAnneWangKirsten LundHarald KReidun VærnesToveHanne Kvernmo RyeMarteBjørg L.Mads Leonard HolvikIngunn SAndreas BokleserEivind  VaksvikMarenTonesen81BenedikteTove Obrestad WøienKristine LouiseAnne Berit GrønbechIngunnJRufsetufsaJarmo LarsenChristofer GabrielsenTrude JensenMonika SvarstadTurid KjendlieBjørg  FrøysaaTonjeOleMorten MüllerTanteMamieLillevi