Karen Ramsvik siterer Liv og skjebne av Vasilij Grossman (side 49)
21:42, 14. oktober 2015 Ingen har det som favoritt.
I det øyeblikket vendepunktet kommer i en kamp, skjer det av og til en forbløffende forandring når en angriper som tilsyneatende har nådd sitt mål, ser seg opprådd omkring og ikke lenger får øye på dem som han begynte bevegelsen mot målet sammen med; mens fienden som hele tiden i hans øyne hadde vært svake og dumme enkeltpersoner, nå var blitt mange og derfor uovervinnelig. I dette vendepunktets øyeblikk som er klart for alle som opplever det, og hemmelighetsfullt og uforklarlig for dem som utenfra forsøker å forutane det og forstå det, skjer det en persepsjonsforskyvning: Det djerve, kloke "vi" forvandles til det fryktsomme, skjøre "jeg", mens fienden som har vært forfulgt av uhell, som har blitt oppfattet som et enslig mål for jakten, forvandler seg til et forferdelig og truende, sammensveiset "de".
Viser 1 svar.
Dette er en beskrivelse av soldater i kamp, men det kunne like gjerne vært om en dag på jobben eller skolen, eller hvor som helst. Det er spennende å lese om andre verdenskrig fra et russisk perspektiv, og alltid når jeg leser noe russisk, blir jeg slått av hvor rikelig forsynt de er med filosofering rundt krigens vesen. Det finnes forresten en dokumentar hvor gamle israelske generaler og soldater filosoferer rundt det samme, spørsmålet om krigens mål var verdt tap av liv, nye konflikter, nye fiender, og disse soldatene var mer kritiske mot israelsk politikk enn mange andre som ser konflikten utenfra.
Sist sett
