Bokelskere.no

For det er noe som brister, noe som gir etter, plutselig, ett eller anet sted, langt der inne, er det noe som revner, som en demning bryter over og man kan høre det, han kan høre det. Alle sanser er samstemte i ett og samme øyeblikk, stilt inn mot dette ene, mot bruddet. Og det blir helt stille, for dette er øyeblikket hvor alt er fokusert. Selv om man ikke kan fatte rekkevidden av hva som skjer, selv om ord aldri kan beskrive det nøyaktig, vet man likevel hva det er, for dette er endelig, dette er øyeblikket hvor speilet vendes endelig og avgjørende inn mot deg selv, mot ditt aller innerste, og selv om speilet er tomt, selv om du har forlatt speilet, får du likevel se deg selv, i relieff av dine nærmeste, og dermed bryter demningen sammen. Alt begynner å rase, det fosser fram og river med seg trær og hus, mennesker og dyr, vannet farges brunt av jord og grus, for dette er begynnelsen, eller så er det slutten kanskje er det ikke den store forskjellen på de to, men bruddet er endelig, bristen er fullkommen og total og ingen kan være forberedt på dette, for du trodde du var sterk, du har forsøkt å gjøre deg sterk, så er du ikke det likevel, så er du ikke annet enn et menneske, og ingen mennesker er noen gang helt alene, og styrken du har søkt er kun en illusjon, for uansett hvor mye du forsøker å distansere deg vil det alltid komme noen, de vil snike seg gjennom forsvarsverket ditt, bygge bro over vollgraven din og tvinge deg ut av din selvpåførte ensomhet, og så kommer spørsmålet; er man klar til å møte menneskene igjen, er man klar til å miste menneskene igjen? Det er dette som er stormens øye, selve støvets kvintessens, er du klar til å bli forlatt, igjen?