Bokelskere.no

Men hvis mennesket alene var i stand til å innføre enhet i verden, hvis det bare ved hjelp av et dekret kunne få oppriktighet, uskyld og rettferdighet til å herske, ville det være Gud selv. Dermed ville det ikke være noen grunn til opprør. Når det skjer opprør, er det fordi løgn, urettferdighet og vold er en del av opprørerens skjebne. Han kan altså ikke hevde at han aldri vil drepe eller lyve, ettersom den omvendte impuls, som ville legitimere mord og vold, også ville ødelegge grunnene til hans opprør. Opprøreren kan altså ikke finne hvile. Han kjenner det gode og gjør det onde mot sin vilje. Den verdi som holder ham oppe, er ikke gitt ham én gang for alle, han må uten stans opprettholde den. Den væren han oppnår, smuldrer bort hvis ikke opprøret stadig støtter den. I alle tilfelle: hvis han ikke alltid kan unngå å drepe, direkte eller indirekte, kan han sette sin glød og lidenskap inn på å minske sjansen for mord omkring seg. Neddukket som han er i mørket, vil hans eneste dyd være aldri å gi etter for mørkets dunkle svimmelhet; og lenket som han er til det onde, hårdnakket å streve mot det gode. Hvis han til slutt selv dreper, vil han godta å dø. Trofast mot sin opprinnelse viser opprøreren gjennom offeret at hans virkelige frihet ikke er en frihet til mord, men til å dø. Han oppdager samtidig den metafysiske ære. Kaliajev stiller seg da under galgen og viser tydelig, for alle sine brødre, den nøyaktige grense hvor menneskenes ære begynner og slutter.