... Da var det at han så seg tilbake og fikk se at det ikke var noe land i sikte lenger. Det gjør ikke noe fra eller til, tenkte han. Jeg greier alltid å finne veien dit inn, og jeg går etter lysskjæret fra Havana. Ennå er det to timer igjen til solnedgang, og kanskje han kommer opp før den tid. Gjør han ikke det, så kommer han kanskje opp samtidig med månen. Og hvis han ikke gjør det, så kommer han kanskje opp samtidig med soloppgangen.

Godt sagt! (11) Varsle Svar

Viser 5 svar.

Jeg innrømmer gjerne at jeg har brukt deler av natten til å skumlese Alkymisten - dette vekket intreresse! Nærmest som et resultat av nøye planlegging - en sammenheng mellom karakterene, som om rollene er snudd? Som du skriver; Santiago! Hos Hemingway den gamle mannen, hos Coelho den unge mannen.

Når den gamle mannen mister den enorme marlin – sin skatt? - er det Manolin som formidler håp. –Til helvete med fiskelykken, sa gutten. –Jeg skal nok ha med meg fiskelykken, jeg. Hva om Manolin blir alkymisten , og alkymisten er Manolin? I begge tilfeller – både i Den gamle mannen og havet og Alkymisten – er den stoiske utholdenhet og reise, skatten? (bare en tanke).

Her byttes rollene om, tenker jeg;

–Plutselig stupte den ene hauken gjennom luften og angrep den andre. I det samme fikk gutten et syn, som i et glimt; en hær trengte inn i oasen med sverdet hevet. (liv tiltrekker liv).

Når guttens forutanelse om stammefolkets angrep kommer til virkelighet, møter han igjen alkymisten. Alkymisten behandler han godt med vin, gir han et klart bilde av skatten, og råder han til å hvile godt den kvelden.

–Drikk og slapp av, sa alkymisten da han merket at gutten tødde opp. –Hvil deg som en kriger før slaget. Videre; – Men glem ikke at hjertet ditt er der skatten er, og at skatten må finnes slik at alt du har lært på veien, skal få en mening –I morgen skal du selge kamelen, og kjøpe en hest.

Noe av det samme hender I den gamle mannen og havet. Manolin bringer mat og flasker med øl for dem å dele, og gir Santiago tro på seg selv - før han skal fange den store fisken.

–Det finnes mange gode fiskere, og ekelte store. Men det finnes ingen som deg. Videre råder Manolin den gamle mannen –Du burde gå og legge deg nå, slik at du er uthvilt til i morgen tidlig.

Mitt første bokmerke i Den gamle mannen og havet;

... han drømte om Afrika den gang han var gutt, og om de lange gylne strendene og de hvite strendene, så hvite at det svidde i øynene, og de høye forbergene og de store brune fjellene. Nå opplevde han at han seilte langs den kysten hver eneste natt, og i drømme hørte han brenningen brøle og så de infødtes båter komme skumpende gjennom den. Han kjente lukten av tjære og drev på dekket mens han lå og sov, og han kjente lukten av Afrika som fralandsvinden førte med seg om morgenen. Videre; ...og så drømte han om de forskjellige havner og ankerplasser på Kanariøyene. Videre; ..nå drømte han bare om steder, og om løvene inne på stranden. De lekte som unge katter i skumringen, og han elsket dem på samme måte som han elsket gutten.

Jeg kan ikke annet enn å tenke på gutten Santiago - den gamle mannen ser løver, gutten sauer.

Dette var ukjent for meg, dog har jeg oppfattet merkbare parallelle symboler som - for meg - knytter Santiago til kristus.

Da Santiagos håndflater er kuttet opp og fulle av blod, kan jeg ikke unngå å tenke på Kristus lidelse i forbindelse med korsfestelsen. (sår fra naglene på hender og føtter). Den gamle mannen er full av medlidenhet og medfølelse, og han tar sin lidelse nærmest som en martyr. Da han tar fatt på oppoverbakken med masten over skulderen, minner dette om da kristus ble ført gjennom Golgata. Selv når han sovnet, med ansiktet nedi avisene, med utstrakte armer og oppadvendte hender – bringes tankene om lidelsen på korset frem.

Det som bare skulle bli noen få tanker omkring dette, ble flere enn først tenkt. Hva vet jeg? Antageligvis ikke nok til å begi meg ut på dette!

For øvrig håper jeg fridagen ble fylt med hvile - både for deg og din kone. Og jeg takker for dine hyggelige ord og oppmerksomhet. Imponerende at dere holder en slags kontakt - du og selveste Coelho!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Du må virkelig unnskylde min sene respons her, men det var mye som måtte få fordøyes av det du så forbløffende tenker og får formidlet i et glitrende språk.
Jeg har ikke "innsikt" nok til å få slike allegorier frem i tanker om bøker jeg leser og har lest.
Sikkert er det at Paulo Coelcho's kristne engagement så avgjort er med i denne boken som de andre.
Hemingway og forhold til kristus har jeg litt mer tvil om, men hva vet vi om den litt (for å si det forsiktig) mystiske forfatteren og ikke minst allsidige forfatteren, men slik du fremstiller det , kan det så opplagt være tilfelle. Alkymisten ble skrevet i 1988 , mens Hemingway's bok kom i 1952. Der er rent mye "sand" i havet siden da, litterært ikke minst. Hemingway var litt av min "barndom og ungdoms" helt som forfatter. Paulo Coelcho ble jeg nysgjerrig på gjennom min yngste datter som jeg ellers aldri har diskutert særlig litteratur med. Dermed fikk jeg et av de siste eksemplarene av 20års jubileumsutgaven, et praktbind utstyrmessig sett. Først da så jeg i mitt bokprogram at Alkymisten faktisk var i min samling og da faktisk den førsteutgaven som kom i Norge , faktisk i utgivelsesåret også i Brasil, 1988.
De utgitt på ex Libris forlag (senere er det jo Bazar som har overtatt).
Alt du skriver -så fremragennde- kan være tilfellet, jeg kan ihvertfall ikke si deg i mot på noe punkt.
Alkymisten: Hvorfor ville min yngste datter (f.1985) etter nettopp ha kommet hjem etter en strabsiøs tur på 1 år langs hele Australias østre kyst,
at jeg skulle lese denne. Jeg mener lå det noe mer i det? Coelcho var -som sagt- til da en forfatter som hadde gått meg hus forbi. Hun reistte som en såkalt backpacker, som tar daglig den jobb som byr seg (mye fruktplukking) og overnatter på noe der er mye av i Australia: vandrerhjem.
De fleste av disse bar navnet Maktub. Hvorfor? Jeg merket meg at PC legger stor vekt på dette ordet i sin bok. Selv sier han at de best kan oversettes med " det står skrevet", men at du må være født Araber for å forstå det. Så jeg gikk til mitt spisested i araberkvarteret i Stavanger (som jeg besøker av nysgjerrighet når jeg besøker min gamle hjemby og fordi de har så god og rimelig mat og hvor de utstråler slik vennlighet. Så jeg spurte eieren (den eldste) der, og han kjente Maktub. Han sa at det er ikke bare det som står skrevet (historie m.a.o), men det som alltid var ment å skulle skje oss. Magisk realisme? En forfatterteknikk som blander realisme med fantasi og PC gjør det så godt i Alkymisten, at både det faktiske og det ekstraordinære blir til noe som kan lyde realistisk. Tydeligst (og best) gjør han det i den avsluttende delen i del II hvor Santiago blir i stand til å snakke med ørkenen, vinden og solen, han overtaler alle disse elementene til å overbevise alle stammehøvdingene at han er alkymist. Den magiske realismen blir ( for meg) fullendt når en ransmann forteller S. at der faktisk er en skatt og ironisk nok befinner denne seg i gjeterhytten i Spania som var utgangspunktet for hans lange reise for å finne den. Likevel blir han jo belønnet ved at universet var på hans side fordi hans egen evne til å lære tålmodighet, tro på seg selv, stå på-evne til å fullføre sin reise og hvordan han mestrer hindringene som oppstår underveis. Skatten? Jo den egentlige skatten for ham og oss alle den fant han , og slik blir boken nydelig fordi kjærligheten er gjennomsyrende, og skatten og kjærligheten smeltes sammen (Gml= alkymeres) i den nydelige Fátima. Tilfeldig navn? Jeg vil tro at intet av det Coelcho gjør, er tilfeldig. Mange vil vil vite at Fátima var navnet på Muhammed's eldste datter.
Mangt er "lagt inn " i boken som en må dvele litt ved. Forfatteren har nok gjort det i en spesiell hensikt, men jeg er bare en allminnelig dødelig , mens du i særlig din siste text fremstår som et geni(!). Likevel: Kongen av Salem for eksempel. Troende jøder vet at dette er kongen av Jerusalem, de sier Shalem (ofte shalom) som betyr rett og slett fred. Total fred på det indre som ytre plan. Pyramidene ? Vinden som heter levanten er kjent fra gamle tider av folk såvel i Asia, men også i Nord -Afrika (som innkluderer Egypt, og er vel det vi forbinder med Pyramider. Små (?) detaljer : La oss ta disse stenene Urim og Thumin er etter jødisk tradisjon, stener som yppersteprestene i det gamle Israel bar som redskaper for Guds vilje. Jeg har tidligere nevnt vandrerhjemmene min datter møtte i Australia. Som sagt het de Maktub. Det hun merket seg var at hun der ofte møtte en tekst, innrammet , gjerne i spisesalen. Og der stod " Når du ønsker deg noe , vil universet alltid stille seg på din side." Om disse var der før eller etter Coelcho's Alkymisten, vites ikke (Jeg mener å huske at i boken er dette et utsagn fra kongen av Salem (?).
Men, hennes yndlingssitat fra "reisen" er: " Det som hender én gang, vil aldri mer hende , det som hender to ganger, vil alltid hende en tredje.


At jeg holder en slags kontakt med Coelcho er hans fortjeneste, og det skal du ikke legge for meget vekt på. Historien bak dette var at han på sine nettsider en gang hadde vært på kunstutstilling ( Chagall om jeg husker rett) uheldigvis (for ham) kom han til å si: " Jeg fatter ikke hvordan man kan lære seg å tegne". Jeg logget meg inn via Facebook (enklest selv om han har mer enn en million om ikke fem millioner "venner" der. Kort og godt skrev jeg:" Herr Coelho, klarer du å skrive ned (for hånd) bokstaven stor A?
Ja da ser du straks at du er i stand til å tegne mønet på et hus. Du tar det derfra. Poenget har du tatt så mer sier jeg ikke. Annet enn at vi her i Norge sier at vi tegner mens det vi egentlig er det vi gjør, selv om redskapen kun er en blyant (også et misvisende ord, da en blyant aldri har inneholdt bly, og aldri vil.)Men altså vi tar en blyant og lager en "tegning". Det er her i norden ihvertfall bare vi som gjør. Å tegne er nemlig det å sette tegn, mao å skrive. Derfor snakker feks, svensker om et blyertsmaleri...............Det gikk en lang tid, så dukket en avspillbar video opp på min Facebook, med ansiktet av umiskjennelige Paulo Coelcho .Og noe annet dukket heller ikke opp da jeg trykket på play enn at ansiktet beveget seg og han snakket direkte til meg: Først på portugisisk, så på engelsk og da kunne jeg følge ham. Han takket meg for at jeg hadde lært ham å gå i gang med den edle kunst å lage bilder (malerier) og har også siden kommet med slike små videosnutter hvor han alltid åner med "Kjære mester og kollega(!), Rolf" Mer er det ikke. Men de to siste jul har jeg fått en fargerik årsplanlegger, den for 2013 heter Forvanling. Det er ikke annet enn en almanakk, men illustrasjonene er fargerike. Jeg ser den i bokhandlene , på norsk og med BaZar som forlag.(ISBN nr. 9788280874870), så får vi se hvor lenge han (eller hans enorme støtteapparat husker meg, og hvor mange slike jeg etterhvert måtte få.


Men, før jeg egentlig kan gå mer i dybden av ditt brev til meg, Charlotte Bøe, må jeg nok både skumlese både "Den gamle mannen" og Alkymisten omigjen. Kanskje ditt "inngrep" gir meg en ny leseropplevelse av begge.

Rart å tenke på at man på et tidspunkt regnet Hemingway som ferdig både med liv og karriere. Han slo som lyn ned i ltteraturen med OG SOLEN GÅR SIN GANG, videre var både Farvel til våpnene og Klokkene ringer for deg mer enn nok for en verdensberømmelse. Så var det liksom stopp. Han skrev ihvertfall en roman som fikk en fryktelig kritikk. Som vi vet var han som helsemesig mann, på bunn. Ikke bare pga hans alkolisme, men også led han av paranoia, andre psykiske lidelser, samt plager han fikk påført kroppen ved å delta i alskens kriger han oppsøkte for å være korrespondent. Men, altså i 1951 (norsk 1952) kom han ut med" Den gamle mannen og havet" og straks var han inne i varmen igjen: Pulitzerpris og selveste Nobelprisen! Men denne nye vendingen var ikke nok. Han skjøt seg i en alder av knapt 60 år gml. Nok et eksempel på ytre ære og berømmelse på forsiden, med et "helvete" av et liv mentalt. En må jo si han fikk oppleve mye, men å styrte med fly to ganger, kunne han sikert la være.

Du er sikkert skuffet over både sen og "dårlig" respons på ditt glitrende innlegg. Et brev jeg må få komme tilbake til når jeg har tatt en ny tur med
både den unge og den gamle Santiago.

Til slutt: Alkymist, hva er nå det?
Iflg. forordet til jubileumsutgaven - som på en måte har to kapitler mer enn den opprinnelige boken, sier han:
" Det finnes tre slags alkymister 1)-De som er upresise fordi de ikke vet hva de snakker om ,2) de som er det fordi de vet hva de snakker om , men også vet at alkymiens språk er et språk som er rettet til hjertet og ikk forstanden. ;og 3) De som aldri har hørt om alkymien, men som gjennom sitt liv har klart å finne de vises stein.
PS: Husker du jeg sa at Coelcho påstår i forordet til sin jubileumsutagve at navnet fiskeren hos Hemingway, nevnes kun én gang? Sjekket du det? For til min egen store forbauselse nevnes Santiago to ganger. Begynner vi virkelig å bli så gamle , Paulo? At vi glemmer slike (u)betydelige detaljer?
DS

Med hilsen den gamle mannen VED havet
Rolf.
Jeg venter spent på et nytt innlegg fra deg , om et tilfelle vil.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg må først få unnskylde mitt fravær og sene svar - nå er jeg tilbake. Ydmyk takker jeg for en utrolig respons fra deg, samt positiv tilbakemelding og veiledning. Gjennom oppriktig og vedvarende innsats, har jeg – i all beskjedenhet – lært å gjenkjenne (noe), men mest, verdsette symbol og allegori. Belønningen er stor! Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen – du skriver på en fortryllende og virkelig god måte. Når jeg ser hvordan du fanget Coelhos interesse med noen få ord - som lærte han den edle kunst å lage bilder – blir jeg mektig imponert.

Du nevner del II - hvor Santiago blir i stand til å snakke med ørkenen, vinden og solen, han overtaler alle disse elementene til å overbevise alle stammehøvdingene at han er alkymist. Det fremstår for meg en viktig endring fra del I – der det ikke lenger refereres til Santiago ved navn, men bare som gutten. Denne endringen reiser spørsmålet om hvorfor Santiago har hatt et navn i første omgang? Er det for at leserne bedre skal kunne identifisere seg med Santiago, for så å vise han som et universielt symbol – snarere enn en individuell karakter? Du skriver; Coelho påstår i forordet til sin jubileumsutagve at navnet fiskeren hos Hemingway, nevnes kun én gang? Sjekket du det? For til min egen store forbauselse nevnes Santiago to ganger. Hvorfor refereres det ikke lenger til navn noen av stedene? Henvisning til Santiago som gutten gjør ham til en mytisk figur, akkurat som Melkisedek (omtales i bibelen som konge og prest i Salem, senere Jerusalem) oppnår en mytisk betydning når Santiago glemmer navnet hans og begynner å tenke på ham som den gamle mannen. I sin tur, fungerer Alkymisten mindre som en personlig historie om eventyrene, men mer som en allegorisk fabel med universelle implikasjoner?

Alkymi - der en base metall blir forvandlet til et mer verdifullt metall, som gull - fungerer som et dominerende symbol, samt representerer Santiagos reise. For å oppnå en høyere evolusjonær tilstand, må metallet kvitte seg med alle urenheter – likeledes må Sandtiago kvitte seg med sine urenheter.

Boken åpner med en prolog som gjenforteller historien om Narkissos – hvorfor? Dette bringer spørsmålet om egoisme i forgrunn – tenker jeg. I den tradisjonelle fortellingen om Narkissos, vet vi at han drukner i en innsjø fordi han er forelsket i sitt eget speilbilde. I prologens unike gjenfortelling, blir det avslørt at - mens Narkissos var egoistisk, var også innsjøen han druknet i, egoistisk. – Jeg gråter over Narkissos, men jeg visste ikke at han var vakker. Jeg gråter over Narkissos fordi jeg, hver gang han knelte ved mine bredder, kunne se speilbildet av min egen skjønnhet i dypet av hans øyne. Egoisme dukker opp i form av personlige søken - det eneste som er viktig i livet er å følge sin drøm. Det antydes dermed at egoisme ikke nødvendigvis er noe ondt, men - til en viss grad - den eneste måten man kan være lykkelig, og leve i fred med universet?

Som du skriver; –jeg vil tro at intet av det Coelho gjør, er tilfeldig. (Jeg er så inderlig enig) Hva vet vi? At Fatima ofte er omtalt med ulike hederstitler. Spesielt vanlig er az-Zahra, som betyr "den skinnende", men også "den klareste stjernen" – som igjen er identifisert med morgen- og kveldsstjernen, kjent for oss som planeten Venus. Fatima regnes av mange muslimer som guddommelig – selv om hun var profetens datter, kalte han henne Um Abi'ha (mor til sin far) - og flere varianter av en stor Hadith (beretning) beskriver hvordan hun ble unnfanget på natten av Mi'raj (oppstigning). Det sies at den dype mystiske forståelse av islam først ble formidlet til Fatima – og derfor er hun ofte anerkjent som den første muslimske mystikeren. Som sådan, er Fatima også forbundet med «Sophia (Hagia Sophia eller St. Sofia) - den guddommelige.

Alle ting er ett – og alt er allerede kjent for Gud. Som deg var jeg ivrig etter å vite, og ble fortalt at Maktub, som betyr "det står skrevet" - ikke er en god oversettelse. For selv om alt er skrevet, vil Gud ved behov avsløre fremtiden til noen, men bare slik at det kan bli omskrevet. Santiago gjenkjente uten engang å snakke med Fatima - at han elsket henne. En åndelig kraft som binder oss alle sammen, styrer alle ting og snakker med oss i språket av tegn eller varsler.

Urim og Thumin - etter jødisk tradisjon, stener som yppersteprestene i det gamle Israel bar som redskaper for Guds vilje. Disse stenene (kanskje edelstener) ble brukt i nasjonale beslutninger, som å gå til krig, og for prestelige saker – på mirakuløst vis åpenbarte Gud sin vilje. Om Urim betyr "lys" er det lett å koble Thumin med "mørke". ("forbannelse" og "velsignelse"). Gjennom historien - Santiagos andelige vekst – vokser tegnene betydelig. Fra små begrensede hendelser, til viktige visjoner.

Det er en drøm som først får Santiago til å følge sin skjebne - det er også en drøm som sender ham tilbake. Han drømmer som barn om en skatt ved foten av en pyramide - drømmer er det språket universet taler. Temaet for drømmer er koblet, da, med temaet skjebne. Verdien av Santiagos reise ligger i kunnskap og erfaring han får fra selve reisen. Tilbake til Maktub – din datter valgte å skrive sin egen skjebne ved å legge ut på en reise. Som henne, er ett av mine yndlingssitater "Det som hender én gang, vil aldri mer hende , det som hender to ganger, vil alltid hende en tredje."

Charlotte

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Jan Arne NygaardLeseaasecamillaWenche VargasBoktimmyKirsti Vettran NederhoelEster SINA TORNESedgeofawordThomas KlakeggMcHempettCecilieMari Nordø LommelunMarit HøvdeHilde H  HelsethLeseberta_23Bjørn  BakkenSynnøve H Hoelandreas h. o.StregaTonje-Elisabeth StørkersenNorahBjørn Erik Strand-HanssengretemorBeathe SolbergKay Nilsenerlend kongsvollJulie StensethLene AndresenAtmanMartin AasbrennAlice NordliKristin F. JørgensenMereteHegeLailaHarald KReadninggirl20Grete AastorpLibris50