når noe i hjertet løsner
selv om det
kan være vondt
betyr det jo
at det endelig
er plass til
noe nytt
litt som når
et barn
mistet en tann
selv om det blør litt
er de alltid
så spente
mens de venter på
at en ny skal vokse ut

du rotet det sånn til at det ble riktig.

Strået

Det sto et strå aleine
og tenkte på en vind,
en som blåser varmt og trygt
det er den som skal bli min.
Ikke bare storm og ul og bare følge strømmen,
en bris som bare er og står aleine, det er drømmen.
For om strået var meg, om vinden var du,
og sjøl om jeg lener meg lenge,
så skal vinden en gong snu

• Frida Ånnevik -

Glem ikkje

Glem ikkje de dagan som e lett
la dem ikkje bare fly ifra dæ
sånn at alle tunge står igjen
og du trur at bare de vil ha dæ

• Kari Bremnes -

FIRBENT SAVN

Det hender jeg forsøker
å kvitte meg med sorgen,
slik man kaster noe fra
seg så langt man makter.

Og alltid vender minnet
tilbake, lik ei trofast bikkje,
logrende, med den fordømte
kjeppen i kjeften.

Døden er ingen avskjed

Hvem sier de døde sover?
Hvem sier at dette var alt, eller at
det finnes en verden av større renhet
der de som forlot oss gikk inn
til evig skinnende ungdom?

Hit har vi fulgt deg
med vår avmektige mildhet
og trøstens hjelpeløst flakkende hender
Hit har vi fulgt deg
med ord av den store uvirkelighet
som ingen klage kan gjnnomtrenge.
Til vi igjen
gikk langsomt bort under trærne.

Sover du nu, eller gikk du
inn i de lysende stjernetåkers
frysende fjernhet
Dit våre ord, våre ytterste syner
aldri kan nå?

Barn, jeg sier deg:
Døden er ingen søvn
Døden er ingen avskjed.
Uendelig nær er ditt smil, dine henders
gave av jordisk ømhet
Uendelig nær er du alltid her
er de døde bestandig her og nu
i evig lys over hverdagens skritt
på jorden.

kor mange gonger reparere du traktoren
itte at me har kjørt han i stykker

men alt det andra
som heila tidå går i stykker
rondt deg

legge du aldri
merke te det

på bagsidå av gravsteinane
står det ingenting

kanskje det burde stått någe der òg
om alt det me sakna
og ikkje fekk te

ei lidå lista øve det me konne vore
men ikkje va

og ei antydning om
at det sikkert også va någe

som ingen såg

BYREGLER

Du skal elske din by som deg selv
noe som betyr at du ikke kan fordra den
på dårlige dager

Du skal likevel ikke ha andre byer enn denne

Du skal heller ikke lyve
Dette gjelder også i andre byer
Lyver du i din egen by
ligger du imidlertid tynnere an

Du skal hedre din by

Du skal bo på hotell minst to netter i året
for å vite hvordan fremmede drømmer
Bor du på pensjonat, for eksempel
Cochs i Bogstadveien
holder det med én natt

Du skal aldri baktale revede hus
Du skal holde åpningstiden hellig
Ikke si fra hvor du går

Men spør gjerne om veien

Advent

Vinternatta held si ishand
over fjord og folk og dyr
rim og frostrøyk
mørke timar
det er alt kva dagen byr

Sovande du veks og duvar
i di eiga vesle verd
mens vi lengtar
mens vi gler oss
til å ha deg hjå oss her

Vinternatta gryr og demrar
noko sparkar under barm
du har vakna
du skal kome
levande og mjuk og varm

Arne Ruset

jeg liker ordet kvinner
men enda bedre
liker jeg ordet
søstre
vi kjemper bedre
når vi står sammen
og løfter hverandre
opp og fram
akkurat slik søstre skal

jeg vet mye
jeg vet hvorfor
stjerner lyser
og hvor lenge
en elefant
har barnet sitt
i magen
jeg vet hvordan
man leser noter
og hvordan man
bøyer verb
på samisk
jeg vet hvordan
man trøster en venn
og hvilke låter
som får alt til å
stoppe litt opp
jeg vet
hvilke farger
som er pene sammen
og hvordan man
reparerer en
gammel sykkel
men jeg vet ikke
hvordan jeg får
deg
ut av hjertet
når hele kroppen
skriker at du må
bli

faen ta (at jeg elsker) deg

I hennes øyne fantes det to kategorier mennesker, uansett hvor de kom fra. Det var gode og onde mennesker. Ingen nasjon var bare ond eller bare god. Drittsekker og kjernekarer - man fant dem i alle land.

I hjertet ditt vil det alltid være en plass til Alexandre, kjæresten din i andre klasse.
Du kommer aldri til å gifte deg med noen.
Du vil alltid være Léonine Toussaint. Frøken.
Du kommer aldri til å like noe annet enn arme riddere, omelett, pommes frites, makaroni, pannekaker, fiskepinner, marengs i vaniljesaus og pisket krem.
I stedet vil du vokse opp i den kjærligheten jeg alltid kommer til å ha til deg. Du vil vokse opp et annet sted, i Middelhavet, i Sashas hage, i verdens hvisken, i en fugls flyktige svev, i grålysningen, i skumringen, gjennom en ung jente jeg tilfeldigvis møter, i et tres bladverk, i en kvinnes bønn, i en manns tårer, i skinnet fra et stearinlys. Du vil bli gjenfødt, senere, en vakker dag, som en blomst eller en liten gutt, født av en annen mor, du kommer til å befinne deg overalt hvor jeg hviler blikket. Uansett hvor hjertet mitt befinner seg, vil ditt fortsette å slå.

Jeg lukker igjen Irènes dagbok med tungt hjerte. Slik man lukker igjen en roman man har forelsket seg i. En roman som har blitt en venn man har vondt for å legge fra seg fordi man vil ha den i nærheten, for hånden.

Jeg blir aldri god nok. Rettroende nok. Norsk nok. Pakistansk nok. Balansekunsten er fryktelig vanskelig.

jeg fant meg i deg
du fant deg
noe annet

ingen tenker på deg
så mye som
du tenker på deg selv

jeg går ut av dette rommet
jeg låser døren, kaster nøkkelen i elven

men alltid hører jeg noen der inne
som snakker med seg selv
og jeg kjenner igjen min egen stemme