Det hadd passa meg utruleg bra å vara både rik og berømt. Hun så opp på moren. Det der har du også noko tå, forsatte hun. Kofor sitt du ellers uti vevstua og frys deg stiv og blå, om det ikkje er for at du ønsker å verta berømt? Mali svarte ikke med en gang. Hun satt og stappet et par ullsokker til Håvard, og stakk seg på nålene i ren forfjamelse. E forstår at det kan sjå slik ut, sa hun omsider. - Men det viktigast for meg er å få veva. Få fram bileta e ber på inni meg. Sjå at det vert til... til noko slags skaperverk, om e kan kall det. E hadd ikkje begynte med vevinga om det ikkje hadde vore av di at e hadd den trangen inni meg til å skap noko

Og jeg så på henne og så på henne, og visste like sikkert som jeg vet jeg skal dø, at jeg elsket henne mer enn noe jeg har sett eller drømt om her på jorden eller håpet å finne noe annet sted.

Reddet, enn så lenge, tenkte jeg. Men all forsiktigheten livet vårt består av, hvor mye er den verdt den dagen ulykken allikevel rammer, den som viser seg å ha vært det mørke endepunktet for alt sammen? Alle anstrengelsene man har lagt ned i å beskytte seg selv og sine, og som man kan rose seg av, helt til skjebnen plutselig slår til, som et rovdyr som har ventet i skyggen hele tiden.

Jeg tenkte: Sorgen er en gave. Mennesker som ikke er ulykkelige, de har ingenting de skulle ha sagt.

Og jeg tenkte at dersom man gikk bort til en vil fremmed på gaten og bestemte seg for å elske henne, så ville man antagelig ha klart det. Forutsatt, selvfølgelig, at hun hadde latt en. Ja, hva om det var slik at rett bak den man traff og ble forelsket i, fantes det en annen, en man ville fått det enda bedre med, men som man, fordi man endte opp med den foran, forble uvitende om?

Alt slik det skal være. Inntil det ikke er slik lenger. Bare den kjenner sin skjebne som ikke kjenner den.

Før moren min forlot denne verden, pleide hun å ta meg med til biblioteket. Vi dro dit to eller tre ganger i uken. Det var klimaanlegg der og røyking forbudt, adgangen var gratis og det var åpent til sent på kvelden. Vi tilbrakte flere timer med å se på kunstbøker og snakke om det vi likte eller ikke likte. Samtalene våre ble holdt på et nokså enkelt plan. Vi kunne si sånt som : Jeg liker smilet hans. Jeg liker disse fargene.Det får meg til å le. Eller: Det der ser ut til å gjøre vondt. Senere skulle jeg lære meg at det vi egentlig sa, var: Det der SNAKKER til meg . For det er det kunst gjør. Den snakker til oss, og hvis vi snakker samme språk-og hvis vi har lært oss hvordan vi skal lytte- så enten hører vi det eller vi gjør det ikke.

Noen er gode til å leve, noen til å dø, men det er få som er gode til å elske. .........Alle lever vi, alle dør vi - det er ikke noen mulighet til å slippe ut av det fengselet, men det er den delen innimellom som betyr noe. Å være god til å elske.. det er noe annet. Det er et valg-noe man gjør om og om igjen. Uansett hva. Og etter det jeg har erfart, hvis man velger det, må man være vilig til å gjennomgå store lidelser.

...å fordømme andres oppfatninger og å tvinge folk med en annen mening til å tro det en selv trodde, var akkurat det samme som å hevde at bare en selv hadde forstand; bare idioter kunne innbille seg at det utelikkende var de selv som hadde greie på all ting.

Han la vanskene og mulighetene i hver sin vektskål. År og erfaring både hjalp og hindret.

For dei gjeld ikkje allveg berre ein sjølv,dei valga ein lyt ta, la hun til og så fjernt ut av vinduet.

Det er så mykje ein forstår med åran, svarte Sigrid.

Korleis kan det ha seg at e ser julestjerna? spurte hun moren. Han vart da fødd langt nedi jødeland, han jesus. Det er for at Gud har gjeve oss all ei julestjerne,det,svarte moren. Uansett kor ein er i verda, vil ein allveg sjå julestjerna. Så vi ikkje skal gløm tå kofor vi feirer jula, la hun til.

Han hadde funnet ut at det å være et lite menneske, slik alle menneske var, samt å føle ensomheten som lå i dette, var det som fylte han med undring og ømhet. Verden var full av mennesker som satte den ene foten foran den andre, og et liv kunne virke ordinært bare fordi vedkommende som levde det, hadde levd det i lang tid. Harold kunne ikke lenger gå forbi en fremmed uten å erkjenne sannheten i at alle var like og samtidig unike; og at det var selve dilemmaet ved å være menneske.

Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden. Man fylles og tømmes. Tusen ganger om dagen glemte jeg at Ole-Jakob var død. Tusen ganger om dagen husket jeg det plutselig. Begge deler var uutholdelig. Å glemme ham var det verste jeg kunne gjøre. Å huske ham var det verste jeg kunne gjøre. En kulde kom og gikk. Men aldri varme. Det fantes bare kulde og fravær av kulde. Som å stå med ryggen mot havet. Iskalde ankler hver gang en bølge slo inn. Så rant den vekk. Så kom den tilbake. Mens jeg sto slik, gikk solen ned, og det ble natt, og det er natten som siden har vart.

Hvis flere av oss satte mat og gammen og sang høyere enn spinket gull, ville det være en lystigere verden.

Eg trur eg visste det der og då. At han aldri skulle dra ifrå meg. I alle fall ikkje til nokon andre, eg såg rett inn i han, og der såg eg at det var eit rom for meg, og det rommet passa ikkje til nokon andre, og kan hende var det ikkje nokon andre som såg det heller.

Forsoning kontra tilgivelse: Å tilgi er å holde hånden frem og si: "Det er over. Jeg har gitt slipp på alt sinne. Jeg er ikke bitter lenger. Jeg bærer ikke nag". Å forsone seg, er å vite at man aldri kan glemme, at det som har skjedd, alltid vil bli husket, men at det går an å leve med det.

Ingen virker mer levende enn den som snart skal dø. Hvert eneste sekund er en avskjed.

Vi er ikke sporløse. Vi drar et kjølvann etter oss som aldri lukker seg helt, en flenge i tiden vi så møysommelig legger bak oss.