I don’t think anything is too fantastic to be true.

Tida går, forteler dei. Men det er vi som går. Tida blir liggande att ho, og lat henne ligge.

Jeg prøver ikke å gi dere idealer - å si at du må bli det ene eller det andre. Jeg prøver ganske enkelt å hjelpe deg til å se at du allerede er det du trenger å være.
Bare gi slipp på alle lengsler, alle begjær, alle ambisjoner om å være en annen, slik at du bare kan være det du er.
Jeg ønsker ikke å dra deg bort fra din indre væren. Jeg ønsker å komme nærmere og nærmere din væren slik at du til slutt bare er igjen alene inni deg selv.

Du må være oppmerksom for ikke å bli manipulert av andre, uansett hvor gode deres intensjoner er. Du må redde deg selv fra så mange velmenende mennesker, velgjørere, som stadig vekk råder deg til å være det ene, å være det andre. Lytt til dem og takk dem. De mener ikke noe vondt - men det er det de gjør.
Lytt kun til ditt eget hjerte.
Det er din eneste læremester.

Hva er feminisme? Ganske enkelt troen på at kvinner burde være like frie som menn, uansett hvor sprø, teite, forledede, dårlig kledde, feite, tynnhårede, dovne og selvtilfredse de er.

Vi kan altså, mer eller mindre ubesværet, ta avstand fra andres ubegrunnede beskyldninger. Men vi er langt dårligere når det kommer til å distansere oss fra de anklagene vi retter mot oss selv hver eneste dag. Når alt kommer til alt, må de vel være sanne når vi selv tenker slik, ikke sant? Feil!

Det vi forteller oss selv når vi møter motgang eller et tilbakeslag, kan være likeså grunnløst som de urettmessige beskyldningene fra en sjalu rival. Våre automatiske forklaringer er vanligvis forvrengninger. De er bare dårlige tankevaner skapt av ubehagelige erafringer fra fortiden - konflikter i barndommen, strenge foreldre, en altfor kritisk fotballtrener eller en storesøsters sjalusi. Men fordi de nå ser ut til å stamme fra oss selv, behandler vi dem som om de var sanne. Imidlertid er de intet annet enn antakelser. De er ikke kjennsgjerninger. Og selv om en person frykter at han ikke er kompetent nok, elskverdig nok eller god nok, betyr det ikke at det er sant. Det er helt essensielt å ta et steg tilbake og distansere deg fra dine pessimistiske forklaringer, i hvert fall lenge nok til at du kan få verifisert om de er riktige. Å disputere dreier seg altså om å sjekke om dine automatiske tanker og antakelser er riktige. Det første steget er rett og slett å vite at overbevisningene dine trenger å disputeres. Det neste steget er å sette disputeringen ut i livet.

Sansene våre elsker å føre oss på villspor, og øynene våre lurer oss aller mest. Vi stoler altfor mye på dem. Vi tror vi kan se verden rundt oss, likevel oppfatter vi bare overflaten. Vi må lære oss å oppdage tingenes sanne natur, substansen i dem, og da er øynene våre mer til hinder enn til hjelp. De distraherer oss. Vi elsker å bli blendet. Et menneske som blir for avhengig av øynene sine, neglisjerer de andre sansene - og da mener jeg mer enn hørselen og luktesansen. Jeg snakker om det organet inni oss som vi ikke har noe navn på. La oss kalle det hjertets kompass.

Det finnes få lykke-indikatorer som er sterkere enn et nært, omsorgsfullt, likestilt, intimt og livslangt partnerskap med ens beste venn.

Når man får lite bekreftelse som liten. sulter man ofte resten av livet etter å bli sett som den man egentlig er.

Ventet og ventet. Det var hennes greie. Ordet ga henne en unnskyldning til å vente og gjøre lite annet. Ordet var ikke så mye en gave, som et dødsbringende virus med lang inkubasjonstid.

[...] For noen ganger var det kjærlighet man trengte, selv om man ikke ønsket den.

Lena ønsket seg en av- og på- bryter for kjærligheten. Så kunne man skru den på når man hadde det godt med seg selv, følte at man fortjente den, og var raus nok til å besvare den. Man kunne skru den av når man trengte å gjemme seg, eller var selvdestruktiv og ikke hadde noe i verden å gi.

Det man etterlater seg, er de menneskene man har elsket. Man etterlater en del av seg selv i dem.

Du må bare la folk få elske deg på den måten de selv er i stand til hadde Tibby sagt til Lena en gang.

Noen mennesker sa at den første måneden var verst. Andre sa at egentlig var det de første tre månedene. Sorg var som en nyfødt, og de tre første månedene var tøffe som faen, men etter et halvt års tid har du erkjent nederlaget, endret på hele livet ditt, og gjort plass til den.

Men du må ta sorgen med deg, du må forsette videre og integrere den i livet ditt, og da blir den lettere å bære over tid.

Krisesituasjoner ga deg en form og en plan å ta del i, men døden rommet ikke noen historie i det hele tatt. Den etterlot deg ingenting.

Nesten hver gang Eric kom hjem fra et eller annet sted, eller kanskje bare kom inn i rommet der hun oppholdt seg, skjedde det samme. En spesiell følelse, et lite smell inni hodet hennes, omtrent som et fjernt ekko av det drønnende smellet hun følte da hun så ham første gang på fotball - leiren like før hun fylte seksten.

Your word is who you are.

Just try to live the best life you can.