Hvorfor trodde hun på alt folk sa? Hvorfor klamret hun seg alltid så bokstavelig til ord? Hvorfor trodde hun at hun kjente folk, når hun så åpnebart ikke gjorde det? Hvorfor forestilte hun seg at verden ikke endret seg, når den gjorde det?-

Jeg har aldri likt følelsen av ubehag som noen ganger siver inn i samtaler. Jeg liker sannheten best, løgn legger seg som arkeologiske lag over de opprinnelige ordene så man må skrape dritten møysommelig vekk og risikerer å ødelegge alt sammen med å skrape vekk for lite eller for mye.

Jeg stirrer på ordet Krig i boken og kjenner at det er sånn det føles innenfor huden. Vil, får ikke, vil, men får ikke.

Tap

Vennine
oss mot verden
aldri mer
hvorfor?

Før jeg sovner, ser jeg for meg at jeg er voksen og sitter på en veranda med tærne i gresset nedenfor. Det er mye lettere å tenke forbi alt som ikke funker her og nå. Voksenlivet føles som et rent ark uten kruseduller på, som jeg kan fylle med akkurat det jeg ønsker og bare det.

Det er viktigere å prøve hver eneste gang enn å lykkes hver eneste gang.

Yrkesstolthet er noe ingen kan ta fra deg - selv ikke sjefen fra helvete.

Når du bestemmer deg for ikke å handle, bestemmer du deg også for å overlate skjebnen din til andre.

Det er våre "svake" sider som er mest troverdige, for ingen ville vel mistenke en hjelper for å lyve for å gjøre seg "dårligere" enn han eller hun er, mens det kan godt tenkes at han eller hun ville lyve for å gjøre seg "bedre".

Komme over det? Jeg vet ikke om jeg vil uttrykke det på den måten. Når vi kommer over noe, går vi videre, vi legger det bak oss. Skal vi legge de døde bak oss, eller skal vi ta dem med oss? Jeg tror vi tar dem med oss. De følger oss. De blir hos oss, men i en annen form. Vi må lære oss å leve med dem og lære oss å leve med at de er døde.

Det er ikke oss det er noe i veien med, det er alle de andre. Det er de andre som skaper problemer. Kelnere og kuratorer.Vic. Og alle de som ikke vet om oss, men som garantert hadde hatt mange og lange og høylytte innvendinger hvis de hadde fått vite det. Det er omgivelsene som er problemet. Det er andre som sier at vi ikke kan være sammen. At han er for ung, at jeg er for gammel.

Hva er vitsen med å ha et talent om man ikke bruker det?

Noen sa en gang at forelskelse er nær beslekta med galskap. Jeg tror de var inne på noe.

Jeg vet jo at det med Robin og meg bare er...tull. En slags fantasi, som ikke overleve en halvtime i real life. En boble som sprekker i dagslys. En drøm som ikke kan gå i oppfyllelse.

Noen ganger er det vanskeligere å skrive to setninger enn å snakke i en halvtime.

For mamma har helt rett, hverdagen kan plutselig bli snudd helt på huet. Det skjer bare så utrolig sjelden.

Flyt er den tilstanden av tilfredsstillelse vi trer inn i når vi blir fullstendig engasjert i det vi holder på med.

Det finnes mer poesi enn rettferdighet i verden.

Å, mennesket er mykje bedre enn det har ord på seg for...

Varmen strømmet fra hennes hjerte og gjennom kroppen hans, og han ønsket at hun aldri ville flytte seg. Han rettet seg opp. "Hjertet ditt. Jeg hører hjerteslagene dine."