Så tag mit hjerte i dine hænder

Så tag mit Hjerte i dine Hænder,
men tag det varsomt og tag det blidt,
det røde Hjerte - nu er det dit.

Det står så rolig, det slår så dæmpet,
for det har elsket, og det har lidt,
nu er det stille - nu er det dit.

Og det kan såres, og det kan segne,
og det kan glemme, og glemme tit,
men glemmer aldrig, at det er dit.

Det var så stærkt og så stolt, mit Hjerte,
det sov og drømte i Lyst og Leg,
nu kan det knuses - men kun af dig.

~ Tove Ditlefsen

En gang var du tryggheten, mor. Altet. Universet som omga meg. Det fantes ingen bølger i akvariet, bare deilig, fuktig varme. Og næring. Jeg kunne høre pulsen din, og du kunne kjenne de myke sparkene mine. Mamma. Er du der?

Underlig hvor vanskelig det er å oppfatte det ansiktet en kjenner best. Lik landskap du aldri har spurt deg selv om himmelrettingene i. Et landskap du er født i og som du må reise langt bort for å se.

Han gikk til arbeidet som dokumentarfilmskaper med samme engasjement som en militær. Han var ikke redd... for noen måtte dra ut i verden og vise folk hva som egentlig foregikk. Det som skremte ham, var ikke det han så i krigssoner, ikke ødeleggelsene eller de menneskelige lidelsene, det som skremte ham, var å komme hjem og se alle menneskers likegyldighet.

Det er en vidunderlig verden på dypet, sa Beatrice til Phil mens han skrelte litt bark av treet. [...]Det er hemmelige hager og blomstrende sjøvekster som er usett av menneskeøyne,sa han.

Sannheten alene kan seire.
Løgn er bortkastet tid og tap av krefter.

Ingen kan nøyaktig forklare hva som skjer i oss når døren som skjuler barndommens skrekk, rives opp.

Drøm drømmen din,
vend deg mot målet
og la hvert steg lede i riktig retning.

Sett ned farten.
Ingenting
er mer dyrebart
enn øyeblikket.

Livet forteller deg alltid
om du er på rett
eller feil veg
hvis du bare hører etter.

Hvordan skulle vi klare å føle glede, hvis vi ikke hadde en motpol å sammenligne den med? Og hvordan skulle vi klare å ta vare på dem vi elsker, hvis vi ikke bærer i oss frykten for å miste dem?

Du ville oppdra meg til å bli en sterk, selvstendig kvinne, og samtidig bestemme hvordan jeg skulle bli.

Barna er blanke ark, og vi foreldre skriver på dette arket med alt vi sier og gjør.

Vi er klare for å bevege oss videre fremover i våre egne retninger. Sammen eller hver for oss, men uansett hvor langt unna hverandre vi ender, så lever vi i hverandre. Vi forsetter sammen.

Det er så altfor enkelt å overse og til og med ofre det vi tar som en selvfølge.

Det er ved å leve at man lever mer, og ved å vente at man venter mer. Hver ventende dag gjør livet litt mer ubetydelig. Hver ensomme dag gjør livet litt mindre. For hver dag du skyver livet til side, blir du litt dårligere til å leve det.

Hun måtte ha tiltro til ikke bare det å prøve, men også det å feile. Var hun sterk nok til å feile? Var hun sterk nok til ikke å feile?

Håp er noe jeg har lært å klamre meg til. Håp, har jeg lært, er noe som venter , og som fra tid til annen faktisk viser seg å være verd tilliten.

Jeg har lagt merke til at vi så alt for ofte sier <<ikke>> til gutter. Ikke klatre på den, ikke knus noe, ikke vær så aggressiv, ikke bråk så, ikke rot så, ikke ta slike dumdristige sjanser. Guds design derimot - det som han plasserte i gutter som et bilde av ham selv - er et rungende 'ja'. Vær vill, vær voldsom, vær glødende. Nå, ikke noe av dette er ment å overskygge det faktum at kvinner også bærer Guds bilde i seg. Det maskuline og det feminine går igjen i hele skaperverket.

Ta sjansen på nederlag, skuffelser og brustne illusjoner, og hold aldri opp med å lete etter kjærligheten. Den som ikke gir opp, vil finne den.