Mot er å overvinne frykten din.

Har du den følelsen noen ganger? At det er et steder som har betydd noe for deg, men som du ikke vil tilbake til?

Som du sår, skal du høste.

Med ett åpnet fremtiden hennes seg som et langt, foruroligende tordenbrak. En fremtid som føltes som om den ville kvele henne.

Det har gått så langt at de fleste kan ramse opp flere navn på fotballspillere og filmstjerner enn de er i stand til å nevne fuglearter.

Et ord som nesten ikke er i bruk lenger, er det lille ordet nok. Vi strør isteden om oss med et annet ord, også det på bare tre bokstaver. Vi sier mer.

Men vi leser samme bok omtrent samtidig. Så lever vi oss inn i andre verdener sammen. Vi går ut og inn av de samme fantasilandskapene. På den måten får vi etter hvert en stor virtuell bekjentskapskrets. Så kan vi gå turer i fjellet og ha med oss en lang hale av usynlige venner.

Ufattelig, tenker hun, at det kan være så mye krig og fiendskap under en sånn utsikt til universet.

Når ting begynner å hende i frøet, er det rota som kommer først ut. Rota veit alltid hva som er med. Tanke: Hvordan veit den det? programmert til å orientere seg mot mørket?Eller ikke å tåle lys? Rota er både sterk og svak på samme tid. Tanke: Ligner på mennesket? Den er sterk på den måten at den vokser målretta og hensiktsmessig. Den er svak på den måten at den er sårbar. Røtter kan holde jordsmonn på plass. Tanke: Det som er både sterkt og svakt på en gang, kan likevel gjøre en viktig jobb.

Jeg tenker på det folk pleier å si: Å ha røttene sine et sted. Det betyr at det er et sted, eller et land en kjenner at en hører til i. Rive opp med rota, sier vi også. Det er når man blir flytta brått og grundig, kanskje brutalt, fra et sted en har kjent seg knytta til. Man mister - ja, nettopp: festet sitt. Hva er man uten feste? rotløs. Man må lage seg et nytt feste.

Fra denne posisjonen jeg sitter i nå, ser jeg plantene i hagen så fint, under utelysene. Det er annerledes enn å se dem ovenfra, har jeg oppdaga. Ser du rett inn i en plante, ser du bedre hvordan den vokser, hva slags fasong den har, hva som er på gang i planten av prosesser. Jeg liker å sitte og betrakte planter slik.

Men de tingene som er atskilte, henger også sammen!

[...] Men å finne ut noe, å jobbe med se sjøl, det er det ikke mye actioni. Det kan være en stille, usynlig jobb.

Mens jeg kjenner at søvnen kommer, tenker jeg på hvordan det er å bli glad, skikkelig glad. Det er også noe som prikker gjennom hele kroppen, på noen sekunder!. Jeg har sett på fjeset til andre, at det vises også. Det er ikke bare smilet. Ansiktet blir på en måte renskurt, det lyser av det. Gleden er usynlig og synlig.

Jeg tenker på det Odd sa om å se på ville dyr om morgenen. Jeg tenker på at de bare gjør det som må til for leve. Dyrene. De bryr seg ikke så mye om oss, men registrer at vi er der. Det gjør kanskje noe med oss å se på levende vesener som lever sitt liv, i en verden helt utenom den tv - en forteller oss er viktig?

Jeg har lært at det finnes ulike typer folk; de som graver og graver i deg når noe er vanskelig i livet ditt, og det er som de har det bra mens de gjør det. Og så har du de andre. De har sett hva som har skjedd, de behandler deg med klokskap og respekt, uansett.

Pappa gir meg mye penger, men ikke mye tid. Hva har jeg?

Frøet har så store muligheter i seg, men vi kan ikke se det på utsiden.

Det vil ta litt tid, men etter hvert begynner jeg å like tanken på at ikke alle liker meg. Om alle likte meg ville det jo bety at jeg ikke har noen personlighet. Det er på tide at Kjersti Annesdatter Skomsvold får seg noen uvenner.

Når vi forstår mer, tåler vi mer. Og om vi kan forstå mer, kan det bli enklere å vite hvordan vi skal forholde oss på nyttige vis.