De som insisterer på at islam-kritikk er rasisme, må ende opp med helt umulige konklusjoner som at Kemal Atatürk, den moderne tyrkiske nasjonalismens far, var rasistisk mot tyrkerne, og at Gamal Abdel Nasser, den moderne arabiske nasjonalismens grunnlegger, var rasistisk mot araberne fordi de førte en knallhard kamp mot islamismens innflytelse i sine samfunn.

I Norge er forestillingen om at menneskerettighetsideen er universelt akseptert, blitt sanksjonert også fra politisk hold. I den stortingsmeldingen som la grunnlaget for menneskerettighetenes inkorporering i det norske lovverket, slo Bondevik 1-regjeringen fast at menneskerettighetene er universelle, og at alle religioner har utviklet dem.
Meldingens forsøk på å hevde at ideen om menneskerettigheter ligger skjult i alle de store verdensreligionene, burde ført til protester fra religionsforskere og andre. I stedet ble tesen akseptert uten debatt. Norges problem er følgende: Den offentlige troen på at de eneste mulige og virkelige verdier en rasjonelt kan ha, er verdier som ligner på dem som er utviklet innenfor den nordiske velferdsstatens rammer.
Dette synet kan gi dystre perspektiver for integrasjonen av muslimske innvandrere i det norske samfunn. Men ikke nødvendigvis, fordi man må skille mellom islam og islamisme. Men det er grunn til å være pessimistisk for samfunnets utvikling hvis ikke intellektuelle og andre erkjenner at folk faktisk mener det de sier og gjør, også når de går inn for flerkoneri og steining eller avviser demokratiet og folkesuvereniteten som idé.

Mange norske akademikere og intellektuelle baserer seg på at man gjennom dialog vil nå en slags enhet der alle etter hvert forenes om de samme grunnleggende demokratiske verdier. Feilen er ikke at de tror at egne verdier er rette, men at de tror at andre så lett vil bli enige om at de er rette. Denne troen hviler blant annet på forestillingen om at islam vil kvitte seg med middelalderske trekk, omtrent slik kristendommen gjorde.

Deres hovedmål legger de ikke skjul på: Å etablere en islamsk stat, senere et kalifat for alle muslimer, inkludert i Europa, hvor sharia skal være loven. De har en total visjon for samfunnet, som samtidig er en total negasjon av det vestlige demokratiet.

Filmen viser tydelig at Det muslimske brorskap og de som er enige med dem, forkaster ideen om at menneskerettighetene er universelle. Guds lov er overordnet menneskerettighetene, og bare de ideene som er forenlig med sharia, og begrunnet i henhold til den, kan aksepteres. Menneskerettighetene som system oppfattes selvsagt som et produkt av vestens kulturelle historie, og derfor som en trussel, ja, som djevelens verk.

Al-Kubaisi, på sin side, har gjort Henrik Wergeland til sin samtidige. Han søker allierte i en rituelt feiret, men likevel falmet intellektuell tradisjon. På sitt litt gebrokne norsk sier han hva få intellektuelle lenger tør si, fordi det høres banalt og nasjonalistisk ut: «Jeg elsker Norge.» Men det Norge han elsker, er Wergelands Norge, det vil si de demokratiske tradisjonenes Norge, det vil si friheten.
For meg er derfor filmens nøkkelreplikk da Kubaisi kommer til Paris, arnestedet for det moderne europeiske demokratiet, og utbryter, patosfylt ja, men overhodet ikke patetisk: «Jeg får gåsehud av denne byens historie.»
Måtte det en flyktning fra Irak til for å redde Wergeland og Voltaire fra historiens vokskabinett?

Det er på høy tid at også Norges nasjonale historie blir forsøkt skrevet inn i globalhistorien. Da vil det vise seg at denne norske historien vil kaste nytt lys over flere av de store transformasjonene i verdenshistorien og berike fortolkningene av dem.

*Akkurat mens det ble stadig tydeligere at den etniske, kulturelle og religiøse sammensetningen av befolkningen i Norge gjennomgikk dramatiske endringer, foreslo Norges forskningsråd at historiefaget skulle forlate det nasjonale som fagets arena; den «metodologiske nasjonalisme» var farlig og anakronistisk. Forslaget ble lagt frem i Rådets evalueringsrapport om historieforskningen i Norge, «Bortenfor nasjonen i tid og rom: Fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historie.»* (2008).

Rammen for hele fortellingen er altså al-Kubaisis forhold til et Norge han føler er hans nye fedreland, men som han frykter skal bli mer likt den verden han flyktet fra. Filmens reise kaster lys ikke bare over en bestemt politisk-religiøs bevegelse med uttalte ambisjoner om å inkludere Europa i det nye islamske kalifatet. Like viktig er det at filmen stiller spørsmål ved måter å tenke om verden på under hva som kan kalles det internasjonale gjennombruddet i norsk historie.