Barna er blanke ark, og vi foreldre skriver på dette arket med alt vi sier og gjør.

Det er ikke islam som er problemet når man ser brutaliteten overfor kvinnene og begrensningene som legges på dem, men det er myndighetene som misbruker makten og religionen. I Koranen står det ikke noe som kan forsvare voldsbruk overfor kvinner eller undertrykking og omskjæring, men slike regler har vokst frem gjennom villedende fortolkninger. Det skyldes at alle prester er menn og fortolker Koranen slik det passer dem fordi de vil ha mer makt.

Dette livet var som en lekkert pyntet bløtkake med masse krem på toppen og lag på lag med dritt inni.

Da jeg giftet meg hadde kroppen min vært en byttevare, jeg ble byttet bort mot hun som nå var kona til nesteldste bror. Men jeg eide iallfall hjertet mitt og tankene mine. Det trøstet meg. Friheten i å være menneske er at ingen kan vite hva man tenker og føler - uansett hvor man er og hvor mye man blir presset. Ingen kan stjele andres tanker og følelser. Kanskje den delen av menneskene som er utilgjengelige for andre hjelper oss til å overleve i alt som skjer rundt oss.

Et liv der man ikke kan være seg selv blir en slags dødsdom som stjeler krefter og krenker mennesket bit for bit. Jeg lurer på hvor mange kvinner i mannsdominerte samfunn som ville foretrekke å dø fremfor å være nikkedokker for dem som sitter og drar i snorene rundt hendene og føttene deres.

For meg som levde i en religiøs familie, var det umåtelig fascinerende at noen våget å spørre om mennesket trengte en gud i det hele tatt.

Etter mitt syn er det å være prest ingen jobb, min mor pleide å si at folk både kunne dø og parre seg uten hjelp fra prestene. Å være prest er et parasittyrke, de lever av andres brød. Prestene hadde skaffet seg mye jord og mange eiendommer i islams navn, og denne jorden lå i de beste jordbruksområdene. Eiendommene var mange, og de islamske prestene var like flinke som det norske Stortinget til å finne på alle mulige avgifter.

På denne tiden tilhørte jeg en rik familie med alle materielle muligheter, med sjåfør og to tjenere og alt annet, men jeg hatet å være en del av overklassen. Den besto av syke, smålige og stakkarslige mennesker som konkurrerte med hverandre både materielt og i jobbsammenheng. De lo uten å kjenne glede, de kysset hverandre uten å kjenne vennskap, de var fiender og baksnakket hverandre hele tiden. De var som sopp der de sugde næring av andres arbeidskraft og vokste i rasende fart uten å ha røtter i grunnleggende menneskelige verdier. Jeg tilhørte denne klassen og kjente den råtne stanken av den.

Jentene pleide å være ivrigere og flinkere enn guttene, og fedrene deres fortalte stolt til far om hvordan de kunne lese bøker og brev for familien. Men som regel sluttet jentene på skolen etter sjette klasse og giftet seg fordi familien ikke hadde noen mulighet til å sende dem på skolen i byen.