«Denne boken har sitt utspring i en tekst av Borges, i den latter som ved lesningen av den ryster alt det tanken er fortrolig med – det vår tanke er fortrolig med, den tanke som bærer vår tids og vår geografis merke; en latter som rokker ved alle de velordnede overflater og inndelinger som for oss bringer orden og fornuft i vrimmelen av skapninger, en latter som får den tusenårige håndhevelsen av skillet mellom det Samme og det Andre til å vakle, og som lang tid fremover foruroliger. Teksten siterer «et visst kinesisk leksikon» hvor det heter at dyr inndeles i følgende grupper: a) dyr som tilhører Keiseren, b) balsamerte dyr, c) tamme dyr, d) pattegriser, e) sirener, f) fabeldyr, g) løshunder, h) de dyr som inneholdes i herværende klassifikasjon, i) som løper rundt som gale, j) som er uttallige, k) som tegnes med en svært fin pensel av kamelhår, l) etcetera, m) som nettopp har knust vannkrukken, n) som på lang avstand ser ut som fluer.» I forbløffelsen over denne taksomien er det èn ting vi fatter umiddelbart; Det som ved denne belærende fabelens hjelp holdes frem for oss som det fortryllende eksotiske ved en fremmed tanke, er vår egen tankes grense – den rene umuligheten av å tenke dette.»

"Tre og en halv milliard år skulle det ta fra det første primitive livet utviklet seg i havet, til Hugo Aasjord ringte meg en sen lørdagskveld i juli"

Krigen står ikke mellom Allah og Gud, for det er den samme guden. Krigen står mellom godt og vondt.

"Señores y señoritas. La oss tenke oss at en politisk terrororganisasjon sprengte en jumbojet full av mennesker. Alle sammen døde. En heslig og avskyelig handling, ville vi utvilsomt si. Men kan noen svare meg på hvorfor det hvert år må dø førti millioner mennesker av sult og underernæring? Førti millioner mennesker er mange. La oss regne det om i antall jumbojets. Det tilsvarer omtrent noe sånt som at trehundre jumbojets skulle bli sprengt i luften hver eneste dag hele året igjennom.

Nåvel. Poenget er at det finnes nok mat i verden til å fø alle. Men de førti millionene dør fordi de ikke har midler til å skaffe seg denne maten. Disse førti millionene dør på grunn av det vi kaller legalisert, akseptert og bevisst terror fra storkapital, supermaktspolitikk og kortsiktig profitthunger. Det har seg nemlig slik, señores y señoritas, at terroren blir utført på to nivåer: Terroren på det lille nivået blir gjerne utført av desperate mennesker som ikke ser noen annen måte å endre et urettferdig system på. Terroren på det store nivået blir utført av høflige og korrekte herrer med dress, dokumentmappe og kredittkort. Den terroren som den rike overklassen utøver mot det fattige flertallet på denne kloden, er det største folkemordet som noensinne er begått. Dette vil ikke kunne fortsette i all evighet. Jeg kan med temmelig stor sikkerhet si at den dagen snart vil komme da den fattige del av verden tar i bruk midler som de selv har fått lide under i århundrer. Gå ut og tenk over følgende: Det eksploderer hver dag tre hundre jumbojetfly rundt omkring på kloden. Hvordan stopper vi dette?"

- professor Constantino Castello Cruz, Mengele Zoo

En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.

Jeg ser på menneskenes liv her på jorden som et endeløst stykke gruppearbeid. Oppgaven, formulert i tidenes morgen, er som følger: Grei ut om det dere ser rundt dere. Finn ut hvordan dere på beste måte kan organisere dere og ta naturen i bruk. Beskriv, med deres egne ord, hvordan det er å være menneske. Ta rede på hvordan alt henger sammen og hvorfor dere er her. Bruk den tiden dere trenger.

Perspektiv. Perspektiv burde være noe man kunne kjøpe og sette intravenøst.

"Skal jeg løpe å hente den dragen til deg?" Adamseplet steg og sank når han svelget. Vinden blåste i håret hans. Jeg syntes jeg så ham nikke. "For deg, tusen ganger til," hørte jeg meg selv si. Så snudde jeg meg og løp.

Det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare.

I parken holdt dessuten menneskevrakene til, de som flyktet fra meningsløsheten rundt seg og ikke maktet å ta del i dette mislykkede landets nesegruse beundring av motorveier med tolv kjørebaner, himmelhøye bygg i skinnende stål og blinkende glass og endeløse jordbruksområder der de dyrket peanøtter slik at de kunne spise seg tørste og derved drikke enda mer coca-cola.

(om USA)

Men begeret renner snart over, sier Rektor Grå, som vanlig. Det har vært fullt i 3 år, tenker jeg. Hva med et nytt beger? Et større et, eller kanskje en svær bøtte?

Stemmen hans hadde den umiskjennelige lettheten folk har når de forteller noe ekstremt viktig. En historie som var blitt satt så høyt at den måtte iføres en forkledning av ubesværethet for å skjule hvor betydningsfull den var, i tilfelle den som lyttet skulle vise seg å være usympatisk.

Si meg hva du gjør når det ikke er nok appelsiner til alle og jeg skal si deg hvem du er!

Hemmeligheten med de store fortellingene er at de ikke har noen hemmelighet. De store fortellingene er de du har hørt og har lyst å høre igjen. De du kan tre inn i hvor som helst og trives i. De bedrar deg ikke med effekter og fiffige avslutninger. De overrasker deg ikke med det uforutsette. De er like velkjente som huset du bor i. Eller lukten av din elskedes hud. Du vet hvordan det går, men du lytter likevel som om du ikke visste det. I de store fortellingene vet du hvem som får leve, hvem som må dø, hvem som finner kjærligheten, og hvem som ikke gjør det. Og likevel vil du vite det en gang til. Det er det mysteriøse og magiske ved dem.