De fortapte spillemenn

av (forfatter) og Inger Hagerup (oversetter).

Oktober 1999 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 5.46 (26 terningkast.)

105 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos ark.no

jomikkel Huses eksemplar av De fortapte spillemenn

Lesetilstand

Har lest denne

Hylle

Ingen hylle

Lesedato

Ingen lesedato

Favoritt

Ingen favoritt

Terningkast

Min omtale

Ingen omtale


Omtale fra Den Norske Bokdatabasen

Boken skildrer kunstner- og dagdrømmerliv i trange kår. Her presenteres de romantiske, naive og lite måteholdne spillemenn, deres venner og fiender i århundreskiftes Torshavn.

Omtale fra forlaget

Boken skildrer kunstner- og dagdrømmerliv i trange kår. Her presenteres de romantiske, naive og lite måteholdne spillemenn, deres venner og fiender i århundreskiftes Torshavn.

Bokdetaljer

Forlag Oktober

Utgivelsesår 1999

Format Innbundet

ISBN13 9788270949861

EAN 9788270949861

Serie Oktobers nordiske klassikere

Omtalt sted Færøyene

Språk Bokmål

Sider 299

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

13 12 1 0 0 0

Bokomtaler

Spillemenn å bli glad i!

«Å sette så mye ulykke så muntert i scene som William Heinesen gjør, er sannelig en dikterbragd. Ved å holde fast på latteren og smilet midt i all verdens fortredelighet, forvandler verket seg fra en klagesang til en hyllest, en lovprisning av kjærligheten og håpet.»
Store ord i Erik Skyum-Nielsens etterord, men han har sine ord i behold.

Jeg håpet inderlig det skulle gå bra med disse herlige musikantene, selv om tittelen forespeilet noe annet. Men «Det hadde kanskje gått meget bedre med disse spillemennene det her skal fortelles om, hvis de hadde passet sitt jordiske yrke i denne mest småskårne av alle verdener, og ikke vært slike merkelige himmelstormere. Men det var de nå engang. Alle var besatte, hver på sitt vis, som virkelige spillemenn er det fra naturens hånd.» (s. 20)

Fra første side fikk jeg en forkjærlighet for gamle klokker Kornelius Isaksen, de tre sønnene hans, Moritz, Sirius og Vesle-Kornelius, og resten av gjengen på det forblåste øylandet. I et mettet og presist språk, med hjertevarme og humor tegner Heinesen dem opp for oss – med alle deres laster og skavanker, omsorgsfulle, vennligsinnete og rettskafne. Menn og kvinner som oppviser mot og selvoppofrelse når situasjonen krever det. Selv den utålelige sparebankbestyrer og legpredikant Ankersen har forsonende trekk. Jeg kom i tanker om gjengen i Cannery Row i John Steinbecks Dagdrivergjengen og Alle tiders torsdag. Menneskekunnskap og kjærlighet for «de små» i samfunnet er en fellesnevner.

Boken karakteriseres som en moderne versjon av en pikareskroman, Wikipedia: «Pikaresk roman (fra spansk picaresca, fra pícaro, skøyer, kjeltring, vagabond) er en roman som består av korte episoder heller enn en enhetlig fortelling. Handlingen holdes sammen av en omreisende munter og eventyrlysten vagabond.» Her er jeg på usikker grunn; vil tro det siktes til at De fortapte spillemenn ikke har en egentlig handling fra a til å, men at Heinesen bruker dens fire «satser» til å belyse spørsmål knyttet til religion, det onde og det gode, Søren Kierkegaard tanker m.m. Musikken binder det hele sammen. Korriger meg gjerne.

Men boken kan like gjerne leses som en skildring av livet i den lille byen Torshavn (selv om det aldri sies direkte) tidlig på 1900-tallet. Om færøyingenes trange kår og de danske embetsmennene. Om drømmer og håp, dagligliv og kjærlighet. Om vær – og vind! Og om hvordan samfunnet settes på ende når avholdsbevegelsen og en tilreisende skurk gjør sitt inntog.

«Den daglige ensformigheten i en liten by, hverdagens stadige gjentakelser og smågnisninger, gjør folk dumme og irritable, misunnelige og småskårne. Derfor kan det være oppløftende å se at det alltid blir en forandring til det bedre når det usedvanlige inntreffer en gang imellom som skyver tingene ut av deres sure og gnidrete likevekt. Byen blir liksom plutselig klar over at ved randen av verdenshavets veldige avgrunn.» (s. 52)

Jeg er takknemlig for at bokelskere har gjort meg oppmerksom på de færøyske forfatterne
William Heinesen (1900–1991) og hans fetter og venn Jørgen-Frantz Jacobsen (1901–1938). Begge skrev på dansk. Mens Heinesen har en omfattende produksjon, skrev Jacobsen kun én roman Barbara, som vi har lest i lesesirkelen. Jeg håper flere vil få øynene opp for disse to. Å besøke deres hjemland står høyt på min ønskeliste.

De fortapte spillemenn (fra 1950) får terningkast 6 og mine varmeste anbefalinger!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Denne boka er det noe med. Den er forfatterens hovedverk, og er på mange lister over siste tiårs beste bøker – og hvorfor det?
Jeg synes den begynte veldig bra. Handlingen er lagt til Torshavn på Færøyene, og skildrer klokker og vindharpebygger Kornelius Isaksen, og hans tre sønner Moritz, Lille-Kornelius og Sirius. Boka sies å være komponert som et musikkverk, med fire satser,(uten at jeg skjønte så mye av det). Viktige hendelser er guttenes bryllup, og til hvert bryllup skjer det gjerne noe dramatisk.

Den hadde fine skildringer av et lite lokalsamfunn, med masse personligheter, som ikke har noe annet valg enn å leve sammen med hverandre – sånn som det ofte er på små steder. Levesettet til disse utsvevende kunstnerne passet ikke inn i det nøysomme lille samfunnet – på en måte. Og det er jo bare en måte til å få dem til å passe inn på, og det er å vekke bygdedyret. Her representert gjennom særlig avholdsbevegelsen. Bygdedyret og boka fikk med seg alt som skjedde, og det ble for meg svakheten i boka. Den tok for seg for mange skjebner og navn gjennom et forholdsvis langt tidsperspektiv til at jeg klarte å følge med alle disse navnene og skjebnene. Noen navn kom og gikk, noen viktigere for boka enn andre, og det var litt vanskelig å vite hvem jeg skulle feste meg ved. Angret på at jeg ikke, som jeg ofte gjør med krim, tegner en liten sosiometris for å holde rede på persongalleriet i forhold til hverandre, tid og sted. Og det viste seg også å være en kriminalsak også i boka, så sånn sett var den nok grensesprengende i sin tid.
Men når det negative er sagt, så må jeg også passe på å si at den fulgte den hovedpersonene veldig godt, og det var mange underfundigheter og humring underveis, men den hadde en svak periode fra midten og utover, men tok seg opp mot slutten.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket


Sitater fra dette verket

Så ble det spist og drukket og siden danset, og det gikk på mange måter nokså vilt for seg, men neppe villere enn ellers ved festlige anledninger i denne kretsen. Men dessverre kostet festen et menneskeliv; en gammel skomaker som het Esau - en sjuogsyttiårig hedersmann uten annen feil enn den at han var en uforbederlig fyllebøtte - ble utpå morgensiden funnet druknet i Tanggraven, en liten vik noen få skritt fra brullupshuset.
Brullupet skulle ha vart minst i to dager, men så ble det naturligvis avbrutt. Gjestene snudde nesen hjemover, det var inderlig trist og beklagelig.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Havet pustet med lange, blanke dønninger, befolket med lydløse ærfugler. En fullmåne som holdt på å gå ned, fikk det lykkelige innfall å vise seg i vest mellom ubevegelige skyer. Den ga det mørkefylte landskapet et rødlig skjær, som kunne virke som det var tryllet fram av et åndeaktig trompetstøt.
Da de tet vesle selskapet hadde fått anbrakt seg på Ørkenøyene, tok Moritz fram fiolinen, og mens Eliana pakket ut maten og kaffen, og dekket opp på det rene, blankskurte svaberget, spilte han flott og med vanskelige dobbeltgrep den underlig lykkeberuste andanten av Pergolesis Concertino i f-moll.
Flasken gikk fremdeles rundt , men ingen av mennene sa noe. Bare Krabbekongen kremtet melankolsk, som han pleide, og stirret utover havet med det store forgremmede ansiktet, som var mørkt av den dystre visdom han engang for alle hadde drukket seg mett av.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Da reiste Sirius seg og deklamerte beveget sin morgensalme, en lovsang til solen og livet. Krabbekongen tok luen av og foldet hendene. Moritz satt med flasken på venstre kne og trykket sin unge kone inntil seg med høyre arm. Ole Brandy hadde strakt seg ut på svaberget og lå og sendte røykskyer til værs fra den gamle veltjente krittpipa. Morgensolen farget den den røde brakknesen hans dobbelt rød og glitret i de gylne øreringene. Men plutselig avbrøt Sirius deklamasjonen og pekte utover sjøen : "Se!"
Alle reiste seg . På det krusete vannet , som nå hadde fått et blendende bronseskjær, så de en flokk niser. De basket med halen og slo kollbøtter i vannskorpen i sin overveldende ivsglede, mens de jagde avsted med strømmen og ble borte i det fjerne.
Vesle Orfeus var våknet i kurven akkurat tidsnok til å å se det , han strakte armene i været og skrek, helt fra seg av skrekkblandet fryd , og bildet av de stormglade fiskene i soloppgangen prentet seg inn i hans hukommelse for alle tider..
Sirius leste diktet, Ole Brandy tente pipa igjen og grep flasken , og nå var Kornelius ferdig med melodien. Han rakte papiret med de nedrablete notene til Moritz, som tok fiolinen og spilte sangen gjennom et par ganger. Han nikket anerkjennende, og Sirius sang understemmene. Ole Brandy tutet i tomflasken, og dermed var den vakre morgensalmen blitt til, som ifølge litteraturhistorikeren Magnus Skælings vakre essay om Sirius Isaksen "i sitt kraftfulle, naive naturmaleri fører tanken hen på selveste Thomas Kingo".

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Ellers var Bastillen slett ikke noe trist sted. Det var et stort skrammel av et hus med plass til flere familier. Foruten folkene fra Tanggraven bodde den lystige Fribert i kjelleren sammen med sin gamle tannløse bikkja Pan. Fribert var kullsjauer hos Sebastian Hansen og Sønn, de svarte ringene omkring øynene ga ham et gjennomtrengende blikk, og han hadde den snodige vanen å synge seg selv i søvn hver kveld med gamle folkeviser , særlig "Ole Morske ligger krumpen på loftet".

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Polteraftenen ble en av Delfinens store, minneverdige kvelder. Den lukket festlig opp for en verden som den bleke slekt fra tiden etter forbudet aldri har visst om, en verden som snudde ryggen til alt det knusktørre og snobbete nid og nag som ellers er så typisk for livet i en småby.

Å, dere unge som er vokst opp i blodløse bydeler med misjonshus, små tertefine butikker, oppslag og politivedtekter: Dere har aldri opplevd sjoet av den veldige bølgen av sang og dunking i bordene, klirring av glass og store, salige ånders planløse gjensidige lovprisninger, vennskap og kjærlighet og slagsmål og alltilgivende gråt og evig troskap! Og alt dette veltet ut av kaptein Østrøms gjestekro når den hadde en av sine kronkvelder!

Dere har ikke kjent Ole Brandy da han var i sin velmakt, dere har ikke sett øreringene hans som lynte gyllent gjennom tåke og tobakksrøyk i den store mannfolkkjelleren, den som ble kalt Ildhuset. Dere har ikke sett den drukne glød av fryd i øynene hans, dere har ikke hørt ham kvede sørgekvadet over Olysses. Heller har dere ikke hørt de ville og merkelige hyl som flerret gjennom all hurlumheien når smed Janniksen danset sin enedans. Man kan ikke forestille seg den overveldende kraft og lidenskap som denne gledens sønn utfoldet når han vred sin kjempekropp i det kvalme rommet, fylt som han var med sanselig overmot til sjelens innerste rand, mens usedvanlige verselinjer og sanger og blasfemiske utfordringer skylte i utrettelige bølger opp fra hans brede bryst.

En hemmelig ring av djerve menn stilte seg rundt den rabiate mammuten og sørget for at han ikke løftet taket av huset, og da forestillingen omsider var forbi, ble smeden båret inn i et siderom, der han i fred og ro kunne samle krefter til et nytt slitsomt dagsverk. Ole Brandy stilte et breddfylt glass ved hans leie.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Om Gud som det godes prinsipp i sjelen, i menneskelivet, i historien. Om hvordan gode prinsipper uavlatelig blir knesatt av smålighet, selvtilfredshet og ondskap, som i religionens og nestekjærlighetens navn meler sin egen skitne og blodige kake av forfengelighet og maktbrynde. Og hvordan kirken og dens pamper og snyltere har forfusket og skjendet kristendommens kjerne gjennom tidene og fremdeles forsømmer og tilsviner den...., samtidig blir enkel godhet, ærlighet, offervilje og nestekjærlighet blir praktisert i all stillhet hver evige dag av mennesker som ikke et øyeblikk tenker på himmelske proffiter i det neste liv, men synest det er den naturligste og uskyldigste ting i verden. Hver eneste dag støter du på edelstener som du ikke ville ant det ringeste om hvis en i sannhet gavmild skjebne hadde styrtet deg ned fra det golde, teologiske spekulasjoners snørrviktige pidestaler...

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Langt ute i det kvikksølvlysende verdenshavet ligger et ensomt lite blyfarget land. Det ørvesle berglandet forholder seg til storhavet omtrent som et sandkorn til gulvet i en ballsal. Men sett under et forstørrelsesglass er dette sandkornet likevel en hel verden med fjell og daler, sund og fjorder og hus med små mennesker. Ja, et sted ligger til og med en hel liten gammel by med brygger og pakkhus, gater og veiter og bratte smug, hager og torg og kirkegårder. Der er også en gammel kirke på en bakketopp. Fra tårnet er det utsikt over hustakene i byen og utover det veldige havet.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Slik var vindharpebyggerens sønner, det var alltid noe de skulle feire. Sirius satt lang og mager med hatten bak i nakken og skrev i sin medtatte poesibok med en opptygget blyantstump, og Kornelius kikket nynnende over skulderen hans gjennom lorgnettene. Det var noe uendelig tafatt ved disse lorgnettene. Det kom kanskje av at de var for små eller satt for løst, eller av at han ikke greidde å bære dem med den rette overlegenhet. Neseklemmeren, som var moderne den gang, passer dessuten dårlig til et ærlig og troskyldig ansikt med underbitt og utstående ører. Det var synd og si at Vesle-Kornelius var vakker, det var ikke fritt for at han skjelte, og dessuten stammet han.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Ja, månen! For en liten stund siden steg den opp over smedens hage, tung og rød, som om den var forkavet etter oppstigningen. Eller som det slett ikke var den døde månen, men en nyfødt, levende jord på skapelsens første dag. Men litt etter litt blir den avsvalet, og nå er den blitt seg selv igjen, den ensomme, glade og sorgløse månen, nattens evige lystseiler.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket


Godt sagt! (26) Varsle Svar

Europa
Har du lyst til å lese bøker med handling fra spennende land.
Målet er å lese bøker fra hele verden - Her er bøker fra Europa. Forslag mottas gjerne :)

Reading the World: Read a book from every country in the world. Here's my growing list of titles and recommendations.


Godt sagt! (5) Varsle Svar

Skjønnlitteratur der handlingen er lagt til Færøyene.


Godt sagt! (3) Varsle Svar

De 100 bøkene som ble kåret i Århundrets Bibliotek


Godt sagt! (2) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Samlede dikt og noveller" av Olaf Bull
  • "En landsbyprests dagbok" av Georges Bernanos
  • "Alexandria-kvartetten 2" av Lawrence Durrell
  • "Den store Sertão" av João Guimarães Rosa
  • "Alexandria-kvartetten 1" av Lawrence Durrell
  • "Sommer i Baden-Baden" av Leonid Tsypkin
  • "Norske perler i prosa - 2" av Eiliv Eide
  • "Labyrinter" av Jorge Luis Borges
  • "Lang dags ferd mot natt - skuespill" av Eugene O'Neill
  • "Irland forteller - irske noveller" av Jan Erik Rekdal
  • "Det franske testamente" av Andreï Makine
  • "Barbara - roman" av Jørgen-Frantz Jacobsen
Alle bokanbefalinger for dette verket