Anne Marie
The invention of solitude
av Paul Auster (forfatter).
Faber & Faber 2007 Heftet
Kjøp boken hos
Anne Maries eksemplar av The invention of solitude
Lesetilstand
Har lest denneHylle
Av og om Paul AusterLesedato
2010
2005
Favoritt
Favoritt!
Terningkast
Min omtale
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
I bokens første del, Portrett av en usynlig mann, forteller forfatteren om sine følelser etter farens død og om minnene han har om faren. I den andre delen, Minnenes bok, skifter perspektivet til Austers egen rolle som far.
Omtale fra forlaget
'One day there is life...and then, suddenly, it happens there is death.' So begins Paul Auster's moving and personal meditation on fatherhood. The first section, 'Portrait of an Invisible Man', reveals Auster's memories and feelings after the death of his father. In 'The Book of Memory' the perspective shifts to Auster's role as a father. The narrator, 'A', contemplates his separation from his son, his dying grandfather and the solitary nature of writing and story-telling.
Bokdetaljer
Forlag Faber & Faber
Utgivelsesår 2007
Format Heftet
ISBN13 9780571227273
EAN 9780571227273
Genre Biografisk litteratur
Omtalt person Paul Auster
Språk Engelsk
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
8 10 4 0 1 0
Anne MarieSitater fra dette verket
gretemor siterer Ensomhetens grunn av Paul Auster (side 95)
22:19, 8. juni 2013 Ingen har det som favoritt.
For å gjenta Pascal: «Menneskenes ulykke kommer av én eneste ting, nemlig at de ikke kan bli i ro, i sitt kammer.»
Man slutter ikke å lengte etter sin fars kjærlighet, selv ikke når man er voksen.
Barn har en alltid en tendens til enten å ringeakte eller å forgude sine foreldre (Proust).
Jeg er nødt til å finne opp veien for hvert skritt, hvilket betyr at jeg aldri kan vite sikkert hvor jeg står. En følelse av å bevege seg i sirkler, av evig tilbakesporing, av å gå i flere retninger på én gang. Og selv når jeg virkelig gjør fremskritt, er jeg slett ikke overbevist om at det fører meg dit jeg tror jeg er på vei. Bare fordi man vandrer i en ørken, innebærer ikke det at det finnes noe lovet land.
Men han forsto seg aldri på slike ting. Hverken i begynnelsen eller på slutten. Det var aldri mulig for ham å være der han var. Hele sitt liv var han et annet sted, mellom her og der. Men aldri egentlig her. Og aldri egentlig der.
Hver bok er et bilde på ensomhet. Den er en håndgripelig gjenstand som man kan plukke opp, legge fra seg, åpne og lukke, og ordene i den representerer mange måneder, om ikke år, av et menneskets ensomhet, slik at man for hvert ord man leser i en bok kan si til seg selv at man konfronteres med en partikkel av den ensomheten.
Hvis et menneske vil være virkelig tilstede blant sine omgivelser, må han ikke tenke på seg selv, men på det han ser. Han må glemme seg selv for å være tilstede. Og utfra den glemselen oppstår hukommelsesevnen. Det er en måte å leve livet på slik at ingenting går tapt underveis.
Mens jeg gikk rundt i huset idag, uten mål og mening, deprimert, med følelsen av at jeg begynte å miste grepet på det jeg holder på å skrive, kom jeg over disse ordene fra et brev av van Gogh: «Som alle andre, føler også jeg behov for familie og venner, kjærlighet og hyggelig samvær. Jeg er ikke laget av sten eller jern, som en brannhydrant eller en lyktestolpe.»
Sent på ettermiddagen kom han og banket på døren min, og vekket meg opp fra en dyp søvn. Møtet var som tatt rett ut av en Dostojevskij-roman; borgerlig far kommer på besøk til sønn i en fremmed by og finner den vansmektende dikteren i febervillelse, alene på et kvistværelse.
Men skuffelsene var hyppigere. Enkelte øyeblikk kunne det virke som om han hadde forandret seg, åpnet seg en smule, men så var han plutselig ikke tilstede lenger. Den ene gangen jeg klarte å overtale ham til å ta meg med på fotballkamp (Giants mot Chicago Cardinals, enten på Yankee Stadium eller Polo Grounds, jeg husker ikke riktig), reiste han seg brått fra plassen sin midt i den siste av de fire omgangene, og sa: «Det er på tide å gå.» Han ville «lure mengden» og unngå trafikkorken. Det hjalp ikke hva enn jeg sa for å få ham til å bli, så vi gikk, helt uten videre, mens kampen var på sitt mest intense. Fortvilelsen min var ubeskrivelig da jeg fulgte etter ham nedover betongrampene, men ble enda verre ute på parkeringsplassen, da brølet fra det usynlige publikumet steg mot himmelen bak meg.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Andre utgaver
-
1.
-
2.
- 3.
- 4.
- 5.