Hvis internett var et land, så ville nasjonalsangen vært "There is a light that never goes out".

jeg var ei sånn jente
som var seint ute om kveldene
og aldri kom hjem igjen
jeg sykla utfor bakker
med lukkede øyne
og slåss med jenter
som tilhørte en annen gjeng
døden var bare ei blåklokke i hjertet
og det som betydde noe i livet
var det som kom
og det som virkelig betydde noe
var det som aldri kom
lurte på å dra
men visste ikke hvor
lurte på hva som venta meg
lurte på hvorfor jeg var aleine
om jeg gjorde noe feil

En gang ble en fotballtrening avlyst da en million marihøner landet på banen samtidig. Også skjønnheten, når det blir for mye av den, blir nifs.

Noen ganger trenger de tristeste historiene færrest ord: Jeg hørte aldri fra Seth Moreno igjen

Jeg våkner hver eneste morgen. Hadde jeg kunnet velge, ville jeg latt være.

Hun hadde kjent frykten hver kveld, i lang tid, over å legge seg alene, bli liggende i mørket og plutselig skulle kjenne at det var noe galt. Hun var redd for å plutselig ikke kunne røre seg, for å miste hukommelsen, få blodpropp, ha kreft uten å vite om det, få hjerteinfarkt. Hun var redd for klumper som kunne vokse inni henne og forderve henne og at hun ikke skulle skjønne det før det var for seint. Hun var redd for å dø i senga og våknet hver morgen, like overrasket, jeg lever! Så ble hun redd for å bli gal, for at all redselen og frykten for å bli syk skulle tippe over og forvrenge hjernen hennes.

Men vanene hadde innhentet henne. Hun ble vant til å legge seg alene, vant til å høre sin egen pust, kjenne på hjerteslagene. Når pulsen banket i øret, la hun seg bare på ryggen. Når hjertet dunket ekstra fort, skrudde hun på radioen. Og så gikk det over. Hun levde videre, hun ble ikke syk.

Til slutt tok eg på meg bobledress og gjekk bortom fjøsen. Der la eg meg rett ned. Tankane mine flagra rundt, slik som snøfnugga, og det var ikkje greie på nokon ting. I går hadde tante-farmor levd like mykje som meg, og i dag var ho heilt død. Tenk om eg også døydde. Det kan skje med barn. Tremenningen til Lena døydde i ein trafikkulukke. Han var berre ti år. Døden er nesten slik som snøen, ein veit ikkje kva tid han kjem, sjølv om han oftast kjem om vinteren.

• Hvornår rejser du? spørger jeg.
• Hva mener du - rejser?
• Ja, fordi dine forældre skal et andet sted hen.
• Det ved jeg ikke. Nej, men det varer nok ikke så længe.
• Men vi skal da skrive til hinanden, siger hun. Naiv. Gennemstrømningen er enorm på skolen. Jeg bliver venner med nogen, og så rejser de. Og jeg holder forbindelsen ved lige et stykke tid, men så glider det ud i sandet. Og jeg tror... det tænker jeg hele tiden, at det er lissom når folk dør - det er det samme. En måde at klare det på. De er døde. Jeg har ikke tillid til, at jeg vil se dem igen.
• Skal vi ikke det, Samantha - holde forbindelsen ved lige? spørger Gretchen.
• Jo, siger jeg. Når hun er rejst, er hun død.
• Skal du ikke snart have en kæreste, Gretchen? spørger jeg. - Jeg kan finde en til dig.
• Nej tak, siger hun
• Hvorfor ikke?
• Drenge er nogle svin, siger hun
• Jeg troede ikke du bandede
• Jeg bander ikke
• Hvad gør du så?
• Jeg siger det bare som det er.
• Hmmm, siger jeg
• Jeg vil hellere læse, siger Gretchen og begynder at flette.