Dukkemesteren fra gettoen handler om den jødiske gutten Mika, familien og vennene hans, en veldig spesiell hånddukke og en hel liten håndukketropp, og livet deres - både under og etter invasjonen av Polen.

Boken forteller en hjerteskjærende historie om umenneskelige prøvelser, heltemot og håp. Skildringene er svært gode og det er vanskelig å ikke ta inn over seg og bli glad i karakterene i fortellingen. I tillegg er oversettelsen godt utført. Anbefales.

En annerledes historie om jøde-gettoen i Warszawa!

"Dukkemesteren i gettoen" er Eva Weavers debutroman. På hennes egen nettside kan man bl.a. lese at hun er kreativ coach, performancekunstner og sjamanutøver. Med andre ord en allsidig dame! For øvrig er hun opprinnelig tysk, men bosatte seg i England i 1995. "Hun utforsker ofte temaer som historie og tilhørighet i arbeidene sine", kan jeg dessuten lese på bokas smussomslag.

Det var i første rekke tittelen og omslaget som trigget min interesse for denne boka, i tillegg til at jeg har en stor og glødende interesse for å lese om enkeltskjebner fra andre verdenskrig.

Forfatteren selv har i boka skrevet følgende:

"Til krigens ofre
da og nå.
Måtte denne boken
bidra til dialog, lindring og fred."

Ingen burde dermed være i tvil om hva som er forfatterens mål med denne boka, og selv synes jeg det nettopp av den grunn er enklere å tilgi at hun tyr til noen lettvintheter for å få frem dette underveis i historien. For her gir Eva Weaver alle sider av konflikten et menneskelig ansikt. Ingen er bare slemme og onde, men mer mennesker på godt og ondt. Dessuten utstyrer hun hovedpersonene med evnen til å reflektere over sine egne synder. Det likte jeg!

"Hadde det ikke vært for frakken, ville ingenting ha foregått slik det gjorde. I begynnelsen var den bare et vitne, en svart ullfrakk, forsynt med seks knapper på rad, men da den fikk alle lommene, ble den samtidig en medskyldig.

Nå ligger den der, tømt for innmat som et slaktet svin, ribbet for hver eneste gjenstand. Medtatt og avleggs, alt det den en gang ga ly, er borte: Mika og dukkene hans, de gamle brillene med gyllen innfatning, tiggerens fløyte, de falmede brevene, fotografiene og, naturligvis, barna. Alt unntatt den siste boken Mika gjemte i en av lommene som en hemmelighet. Innbundet i mørkerødt skinn, knapt større enn en notisbok, full av fotografier, utklipp og skriblerier - Mikas "Heltenes bok" ligger gjemt i frakkesømmene som en skatt på havets bunn." (fra prologen, side 7)

"Dukkemesteren i gettoen" handler om unggutten Mika som arver en spennende frakk med et utall av lommer fra sin bestefar, og som i tillegg oppdager at bestefaren i skjul har laget en hel masse dukker. Da dette skjer er alle Warszawas jøder stuet sammen i en getto, som bevoktes av tyske Wehrmacht-soldater. Nøden er stor og folk sulter. Ikke har de medisiner til å behandle de mest banale sykdommer heller. Det er ikke mange lyspunkter i tilværelsen i en tid hvor livsmotet nesten er det eneste som kan redde dem. Mika begynner å underholde folk med dukketeater, og han blir snart meget ettertraktet. Endelig en liten fristund hvor man kan glemme alt av lidelser og bekymringer, og bare hengi seg til teaterstykkene han har laget!

Etter hvert ryktes det blant nazistene at Mika - dukkemesteren i gettoen - lager dukketeater, og han blir tvunget til å opptre for dem. Ikke bare hater Mika dette oppdraget, men han er også skamfull. Noe valg har han imidlertid ikke. Nazistene forlanger at han skal presentere et helt nytt stykke for dem hver uke, og når han opptrer, tvinger de i ham mengder med øl. "Lønnen"for strevet er litt ekstra mat. Bindeleddet mellom Mika og nazistene er Max, en Wehrmacht-soldat som etter hvert skal vise seg å ha flere sider enn man først skulle tro. Frakken som Mika alltid har på seg er stor og kan skjule mye - bl.a. barn som han smugler ut av gettoen ... Et farlig oppdrag, hvor mye står på spill! Men i en tilværelse hvor menneskene egentlig har lite igjen å tape, tas slike risikoer på løpende bånd.

Parallelt følger vi utviklingen i gettoen, som gradvis tømmes for mennesker. Vi blir vitne til at barn kommer bort fra sine foreldre, og soldater som handler etter ordre. I forbindelse med deres siste møte, trygler Max om å få Mikas mest elskede dukke, Prinsen, og denne dukken skal etter hvert redde livet hans mens det ser som mest håpløst ut.

Boka er delt inn i tre deler. Aller først får vi Mikas fortelling (side 11-182), deretter Prinsens reise (side 185-272) og helt til slutt del tre (side 275-297). Mikas fortelling opplevde jeg som den sterkeste, mens Prinsens reise, som handler om Max og hans fangenskap i GULAG var noe svakere. Del tre bygger opp til en filmatisering av boka, som jeg tror kan fungere godt. For det er helt klart at dette må bli en film!

Boka har fått litt pepper fra enkelte fordi den ikke oppleves som realistisk nok og er full av klisjéer. Jeg tenkte derimot på boka som en slags naivistisk fremstilling av det hele, og vil et stykke på vei sammenligne denne boka med Zusaks "Boktyven", som heller ikke kan sies å være 100 % realistisk dersom man skal sette dette på spissen. Noen vil kanskje hevde at forfatterens egen oppfatning ikke bør være for fremtredende i en bok for at det skal bli stor litteratur av det, mens det her er åpenbart hva forfatteren har ønsket, jf. sitatet innledningsvis. Når Max senere reflekterer over det han har gjort spesielt mot jødene i Warszawa-gettoen, og kommer til at han fortjener den straffen det er å bli internert i en grusom GULAG-leir i Sibir, er dette et ledd i det hele, tenkte jeg. Det er skrevet altfor mange svart-hvitt-bøker rundt dette, og i den sammenhengen opplevde jeg faktisk Eva Weavers roman som annerledes og som et utgangspunkt for refleksjon. Så blir romanen kanskje ikke stående som en bauta i ettertid, men det er vel heller ikke forfatterens ambisjon? Rent språklig opplevde jeg romanen som lettlest og uten de typiske blødmene som kjennetegner de fleste bestselgere. Det er fin flyt i teksten og jeg likte fortellerstemmen til forfatteren godt! Historien traff noe i meg, som ble sittende lenge etter at siste side var vendt.

Alt i alt opplevde jeg denne boka både levende og intenst fortalt! En godt over middels leseopplevde for min del! Denne boka fortjener absolutt mer oppmerksomhet enn den har fått!

Tittelen på denne boka pirret min nyfikenhet, og jeg ble nok litt skuffet da jeg leste baksiden og innså at dette var nok en historie fra andre verdenskrig.
(Nå må jeg ile til med å si at holocaust er noe som ikke skal glemmes, og historien må holdes levende for nye generasjoner. Men siden undertegnede er av god, gammel 1970 årgang har jeg lest MYE om dette temaet, og det skal litt til for å komme med noe som kan gi nye opplysninger eller vinkle historien på en annen måte.)

Okke som var det et eller annet med forsida på boka som trigget meg, slik at den ble med hjem istedet for å stå der mutters alene på bibliotekets "nyheter"-hylle.
Gjett om jeg er glad for det nå.
For en nydelig debut, Eva Weaver!
Her berettes den rørende historien om Mika og hans kamp for å overleve når nazismen gjør sitt inntog i Warzawa. Med kløkt og mot tar han i bruk alle midler for å unngå å bli sendt til de beryktede arbeidsleirene, med frakken som et viktig verktøy. Mer vil jeg ikke si om denne frakken og dens hemmeligheter, les selv.
Viktigst av alt, - dette er ikke "bare" en historie om Mika, og det etisk forkastelige og motbydelige i etnisk rensning.
Boka er også et forsøk på forståelse, som ser forbi politiske ideologier og utfordrer den tradisjonelle måten å se offer/overgriper på. Når alt kommer til alt er vi bare mennesker, med ulike overlevelsesstrategier, -enten vi befinner oss i naziuniform eller en altfor stor frakk med Davidsstjernen påmontert.
Forfatteren viser oss samtidig at forståelse ikke er det samme som tilgivelse, eller aksept for at denne skampletten i menneskets nyere historie kunne skje. Boka har tvert i mot en underforstått henstilling om å ta personlig ansvar, og ikke bare dilte etter det store flertallet i den tro at det er riktig.
Boka har samme bakgrunnsklang som filmen "Pianisten", og er hentet fra samme miljø, selv om persongalleriet er ulikt.
Om du ikke har bestemt deg for sommerlektyre, - la denne boka bli med deg, - jeg tror ikke du vil bli skuffet, bare gledelig overrasket, - akkurat sånn som meg.
En femmer, Eva Weaver, - hørte du det? En femmer gir jeg debutboka di, og håper du er godt i gang med neste!

Mika lever i en lykkelig treenighet med moren og bestefaren i Warsawa. Da bestefaren blir professor i matematikk, bestiller han en skreddersydd frakk. I 1939 kommer tyskerne, og bestefaren til Mika starter arbeidet med å "utvide" frakken. Han syr innvendige lommer og hulrom, og til slutt blir frakken en liten labyrint. Da Mika overtar frakken, skal den vise seg å redde liv på mystisk vis sammen med bestefarens dukker.
En mannsalder senere får Mikas barnebarn, Danny, høre bestefarens historie, og en tysk dukketeatertrupp kommer til byen...

En nydelig, trist og rørende historie om 2. verdenskrig.

En ny bok som først og fremst omhandler jødenes skjebne under andre verdenskrig. En skulle tro at alt snart er fortalt, men denne boka forteller en ny historie.

Handlingen foregår hovedsakelig i Warszawa-gettoen, der en halv million jøder ble stuet sammen fra 1941 til de ble sendt avgårde i kuvogner mot utryddelsesleirene. Boka er godt skrevet og er både spennende, rørende og forferdelig. Den gjør inntrykk!
Boka begynner når Mika, en eldre jødisk mann er ute på kveldstur i New York sammen med barnebarnet sitt. De ser en plakat i et vindu som reklamerer for en dukketeaterforestilling kalt «Dukkemesteren fra gettoen». «Det er jeg som er dukkemesteren», sier bestefaren og dermed er han i gang med å fortelle om sin barndom og oppvekst i Warszawa under andre verdenskrig. Dette har han ikke fortalt til noen før. En viktig detalj i fortellingen er også bestefarens gamle frakk med ufattelig mange lommer. I mange av lommene er hånd-dukker som bestefaren har laget. Denne frakken arvet Mika da bestefaren hans ble skutt av tyskerne. Frakken beskyttet Mika og dukketeateret hans gjennom hele krigen. Frakken har han tatt med til Amerika, men pakket den sammen og lagt den i et kott. Nå kommer både frakken og historien fram i lyset. Mika forteller om et møte med en tysk soldat som fører til at han må spille teater for soldatene – han får litt mat i lønn. Soldaten tigger om og får en av dukkene. Mika spiller også for barn på barnehjemmet og sykehuset. Dette er et av få lyspunkt disse barna har i en forferdelig hverdag. I bokas andre del får vi historien til den samme, tyske soldaten, som etter krigen satt i fangeleir i Sibir.

Leketøy og leker