2022
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatteren skriver i denne novellesamlingen om døtre, søstre og ektefeller, om kvinners vennskap, og om det å være midtveis i livet og sitte fast i mønstre og roller. Dette er forfatterens debut.
Omtale fra forlaget
Hun lyttet til de korte, mumlende mannestemmene, en kontrast til hennes egen oppskrudde, skingrende stemme. Så mye lettere det er å være mann, tenkte hun, men innså i neste sekund, da hun lente seg litt nærmere og hørte hva de snakket om - snøfresere - at hun ikke ville holdt ut å være mann heller. Ikke et eneste sekund. Kanskje det fantes et tredje kjønn. Kanskje det fantes noen mennesker som gikk rundt og var i pakt med seg selv og slapp alle disse klovneriene.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788249507726
EAN 9788249507726
Språk Bokmål
Sider 173
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Fornøyelig
Den første boka til Nina Lykke hinter om det som skal komme i Oppløsningstendenser og Nei og atter nei. Denne novellesamlingen (fortellinger om du vil) tar for seg ulykkelighet i middelklassens nærmeste relasjoner. Foreldre og tenåringsbarn, foreldre og deres pensjonistforeldre, voksne søstre, mann som har forlatt kone til fordel for yngre dame og så videre - de er mismodige, alle som en. Nina Lykke skriver frydefullt underholdende om lett gjenkjennelige forhold. Lite håp, mye svart underholdning. Hvis du er at typen som får glede av andres ulykke, er dette boka for deg.
Du begynner å lese bøker og foreldrene dine blir glade. Men så oppdager du følelsen du får når du leser. Pausen du får fra deg selv. Og det blir som med mat, du greier ikke å stoppe.Etter hvert mener foreldrene dine at det ikke er bra med all den lesingen, du må gå mer på ski, du må lære å spille et instrument. Men du liker ikke å gå på ski og du liker ikke musikk. Du vil bare lese. Etterhvert må du lese i smug. De sier at du ikke må overdrive. Men å overdrive er det eneste som hjelper.
I barnebursdager er det en regel om at man skal smile hele tiden. Du sitter på en stol og spiser kake og har smilet parat. Du ser på alle foreldrene og tenker at det er som å være på vekkelsesmøte, bare at i stedet for Jesus så tilber man de små barna, ler av alt de sier og gjør, lar seg avbryte av dem, halleluja, for nå er alt omvendt av da du var liten. Nå skal ingen skamme seg og alle blir tatt opp og matet og vugget i et kjør og du tenker i ditt stille sinn at det kanskje hadde vært en idé med en slags mellomting.
Alkoholen får kanskje snøen til å smelte, men samtidig avdekker den de spisse og svarte steinene som ligger under snøen
Er livet en eneste lang øvelse i å late som ingenting? Er det derfor de gamle sitter og stirrer ut i luften og hverken gråter eller ler?
Smilet brer seg utover ansiktet helt av seg selv, som en fuktskade.
Han ser de opphissede adamseplene hoppe opp og ned, lytter til eksalterte, unge stemmer som ennå ikke har lært å spare på kreftene, ennå ikke har lært å lytte til andre mennesker, ennå er så fulle av seg selv at det eneste de er opptatt av er hvordan de skal få sagt mest mulig på kortest mulig tid. De kan ikke eksistere ett minutt uten gjøre seg gjeldende på en eller annen måte, andpustne, hele tiden andpustne, og Arne syns synd på dem. Han tenker på veien de skal gå, som han selv har gått, og blir trett på deres vegne.
Så mye lettere det er å være mann, tenkte hun, men innså i neste sekund, da hun lente seg litt nærmere og hørte hva de snakket om-snøfresere- at hun ikke ville holdt ut å være mann heller. Ikke et eneste sekund. Kanskje det fantes et tredje kjønn. Kanskje det fantes noen mennesker som gikk rundt og var i pakt med seg selv og slapp disse klovneriene.
Han hater alt som beveger seg utenfor planen. Dette vet jeg fordi barn alltid vet mye mer om foreldrene enn omvendt. Helt fra de blir født samler barn informasjon om foreldrene, det pågår natt og dag, og til slutt vet de alt.
Jeg sitter og ser på landskapet, tenker på hvor vakkert det er her, virkelig vakkert. De hvite fjellene ned i fjorden, strendene, små løer i vannkanten, sola som skinner på vannet så det ligner metall. Men vi kjører også forbi kjøpesentre, det ene mer heslig enn det andre, som om noen har sett seg lei på de vakre omgivelsene og ønsker å rette opp balansen.
Den lille kulemagen blir nærmest understreket av det myke og tykke hettegenserstoffet, og når han ser dette, tenker han at ungdomsklær er nettopp det: klær for unge menneskers faste kropper, kropper som har råd til å søle seg til, sjuske seg til, kokettere med billige klær: se jeg går med filler, men jeg er vakker likevel.