En del av meg ønsker at jeg kunne brenne dem ut av hukommelsen, sånn at jeg aldri ville behøve å sørge over dem. Men resten av meg er redd for hvem jeg ville være uten dem.

Hvordan er jeg? Hun banker på pannen min i Speil, fingeren hennes lager et rundt merke. Som snytt ut av nesa mi. Hvorfor er jeg snørret ditt? Det runde merket forsvinner. Det betyr bare at du ligner på meg. Jeg antar at det er fordi du er lagd av meg, akkurat som snørret mitt.

Og Knerten sa: Jeg er også veldig glad i bøker. Jeg synes det er morsomt at sånne papirblader kan stå så tett sammen uten å bli uvenner.

Og så hadde vi oss ein søsterprat. Den scenen hoppar eg over. Altfor mykje kodar, snarvegar og vrinsking. Og forresten er det ingenting utan lydfil. De som er søstrer, forstår kva eg meiner.

Da de blåste Art Garfunkels ansikt opp på storskjermen, var det første som slo meg, at det så ut som om hodet hans hadde ligget i vann i flere dager og var plassert til avrenning på halsen hans få minutter før konserten.

Siden hjertet til faren min hadde sluttet å slå, var det som om mitt eget hadde begynt å slå dobbelt så fort.

Men det var ikke bare mangelen på krefter som holdt meg igjen, for selv om det ikke var lys i et eneste vindu ennå,hadde jeg følelsen av at byen kanskje likevel iakttok meg med sine store, punkterte termoruteøyne.I stedet for å hengi meg til barnsligheter satte jeg derfor opp farten litt og simulerte en målbevissthet som kunne narre hvem som helst.