Vi hadde begge sko med gummisåler, så skrittene våre var nesten uhørlige, men når vi gikk i gater som var dekket av nedfalne lønneblader, raslet det under føttene våre. Lyden av høstløvet fikk meg til å føle et stikk av medlidenhet med Naoko. Det hun ønsket seg, var ikke min arm, men én arm, ikke min varme, men noens. Jeg fikk dårlig samvittighet når jeg tenkte på at hun måtte ta til takke med meg.

"Du virker som en som tenker nøye gjennom tingene."
"Mulig det," svarte jeg. "Kanskje er det derfor folk ikke liker meg. Slik har det alltid vært."
"Det må nok snarere være fordi du gir så tydelig uttrykk for at du ikke bryr deg om å bli likt. Det kan nok folk bli provosert av," mumlet hun med haken i hendene.

Food is good for the nerves and the spirit. Courage comes from the belly - all else is desperation.

I finally got dressed. I went to the bathroom and threw some water on my face, combed my hair. If I could only comb that face, I thought, but I can't.

"What's for dessert, Mama?" my father asked.
His face was horrible, the lips pushed out, greasy and wet with pleasure. He acted as if nothing had happened, as if he hadn't beaten me. When I was back in my bedroom I thought, these people are not my parents, they must have adopted me an now they are unhappy with what I have become.

Tåken lå fem etasjer over gaten. Ovenfor de fem etasjene var det ingenting. Ingenting av betydning. Og på gaten gikk folk fort fordi de frøs. Det så ut som de gikk mot viktige mål, men det så bare slik ut fordi de gikk fort.

– Dette er et fint liv, sa han.
– En skulle ha det slik bestandig.
– Ja. En skulle alltid gjøre det en har lyst til.
– Først og fremst skulle en ha penger. En kan ikke gjøre det en har lyst til uten penger.
– Nei. Det er det som er så idiotisk. Og for å få penger må man gjøre noe man ikke har lyst til, og så er halve vitsen borte.

Det foresvevet meg at jeg aldri hadde turt annet enn å ta det svært tungt, det som hadde tilstøtt meg, det lystige såvel som det dystre. Ingenting, syntes det meg som jeg hadde opplevd, uten at det før eller siden gjorde meg trist. Selv i mine lykkeligste øyeblikk hadde jeg vært trist.

Det var som jeg hadde trådt ut av tiden og inn i et tomrom, på siden av alt, hvor jeg for første gang, for alvor, var i stand til å bedømme meg selv og min situasjon. Og jeg tenkte: jeg kommer aldri noensinne til å oppleve glede igjen. Nei, det var ingen tanke, det var en visshet... en overveldende, gjennomtrengende visshet som steg opp i meg lik en stille flom... Jeg kommer aldri noensinne til å oppleve glede igjen.