Hvad er der i veien? Er man nu ogsaa virkelig i Paris? Der er intet studentmylder i Quartier Latin, ingen kunstnere paa Montparnasse, ingen piker paa "Boul Mich"s kafeer, ingen parade av kjøretøier gjennom Champs Elysees, ingen larm paa børsen, og mørke, mørke om kveldene.
Hvor er da stunenterne? I krigen. Og kunstnerne? I krigen. Og børsherrerne? I krigen. Og kjøretøierne? I krigen. Paris er ikke her, men ved fronten. Hvor er alle de elegante kvinder fra Cafe Riche og fra teatrenes loger og fra de store receptioner om eftermiddagene? De er i krigen - paa sin vis. De har avført sig baade pudderet og silkekjolerne og bærer Røde kors' enkle, hvite drakt.
Og pikerne? spørger du vel med et smil. De lastefulde skapninger, ungdommens fordærvere, naa?
Kjære, de er i krig. De sitter taalmodig og lager ammunition. Jeg saa nogen av dem igaar paa en av de store vaapenfabriker her.

Knut, ja. Forfatter, ja.
Hvorfor i all verden var han ikke blitt forfatter - han som var nordmann, og bondefødt, og til og med hette Knut - og hadde fødselsdag dagen før Hamsun.Det var den slags ting som pleide å bestemme ens skjebne.

Strengt tatt bør man være født ved havet.
Naturligvis kan man også meget vel komme til verden på Ringerike, hvis man absolutt vil. Men det er meget vanskelig å finne et nøyaktig uttrykk for hva det er som vil inntreffe hvis man gjør det. Under enhver omstendighet blir det et men. Og det får senere i livet sine konsekvenser.
Helt sikkert er det iallefall at man da aldri kommer til å møte Neptun.

Nu skulde det tas fatt fra en ny ende, nu skulde den nakne sannhet i høisætet, nu skulde det bli rettferdighet på jorden. Hvor trivdes vel noe stort i bur? Altså bort med sprinkler og skranker, med bånd og tvang og hemninger og fordommer. Det var ideens daggry det gjaldt, mennesket måtte fritt få tjene ideen - ideen var den nye relegion, verdens frelse og lykke og liv. Ideen var den nye Betlehemsstjerne - følg stjernen inn gjennem mørket, flokk dere sammen så mange som mulig, gå ut og gjør alle ideens disipler, hver grend, hvert land, hvert folkleslag verden rundt!
Å, det var så enkelt alt sammen, den som ikke var med var mot, hvert tre som ikke bar ideens frukt skulde omhugges og kastes på ilden.

Han kom til å huske en fjern vårkveld og synest han kjente lukten av bråte og så røken drive imot sig som lange, blålige bånd mellem trestammene.... Å gud, det kunde gjøre så vondt, han måtte op å gå litt på gulvet innen han dyppet i blekkhuset igjen og fisket et nytt ord op. Fisket ja, det var det han gjorde, satt ved bredden av blekkdammen sin og fisket små, sirlige gullfisk på kroken, blanke og fine og gilde å se på, men verdiløst skrap i husholdningen, prydfisk bare i kunstens akvarium. Yrket hans blev så meningsløs, det å "dikte" det tåpeligste av alt -

Når en bonde dør, en som kjenner sin jord og historien om de menneskene som arbeider med den, når en vis mann dør, en som kan tyde månen og solen, vinden og fuglenes flukt, slik Bristin kunne, da er det ikke bare et menneske som dør, men et helt bibliotek som brenner ned.

Forholdet mellom folketall og opplagsstørrelse er imidlertid blitt forstyrret i den senere tid etter at billigbøkene (paperbacks) kom til i de større landene, det er bøker for fattige, ulitterære lesere, for eksempel budeier på bygdene eller sykkelbud i storbyene.
Disse bøkene er trykt på et skrekkelig papir og er på alle vis stygge og kjedelige så en skammer seg over å la slikt te seg i hyllene hos seg; de koster omtrent like meget som en halv tallerken suppe.

Vi passasjerer har lært små finesser, nå. En dyrekjøpt erfaring har lært oss at kaffekoppen bare skal fylles halv, hvis vi ikke ønsker å dele innholdet med bordduken. Suppetallerkenen som kelneren setter på vårt bord, inneholder bare en liten skvett nederst i tallerkenen. Det gjelder så å få fanget den skvetten i skjeen, akkurat i det øyeblikket suppen sklir fossene fra den ene siden av tallerkenen til den andre. Beregner du galt så du bommer, ser du ikke mer til denne suppen.
I går havnet min suppe i øyet på en dansk-amerikansk prest ved nabobordet. Jeg prøvde å smile så kristelig jeg kunne, men hans blå pupiller var dekket av brun oksehalesuppe, så jeg kunne ikke riktig se hvordan han tok det.

Dickens har vedblitt å være den dikter som jeg fremdeles ærbødig bøyer meg for. Han var en mester i den vanskelige kunst som heter menneskekjærlighet.

Og plutselig hører jeg at hele skogen, som bare for et minutt siden var høytidelig og tankefull, alt er full av hundrevis av fuglestemmer, full av liv og travle levende vesener, de reneste på jorden. I deres bilde har mennesket, herskeren på denne vakre jorden, skapt seg alfer, nymfer. kjeruber, serafimer og alle slags engler til trøst.

Du vet meget godt at døden ikke tar noe hensyn, at den hverken velger eller vraker, den myrder barnet i vuggen og lar oldingen leve, den tar det unge, det friske og lar det syke og dårlige stå. Den tar de ypperste blandt oss, de klokeste, de fineste og lar skrapet bli igjen.
Vi ser det hver dag, vi ser det alle sammen, ser det og gruer for meningsløsheten og pynter på det så godt vi kan.

Dei døde har ikkje bruk for heider.
Difor ventar ein helst med å heidre, til mannen
ligg i si grav.

"Ved å sende sin begavede ungdom i døden blir landet utarmet. Folket mister det beste de eier. Og i bytte for hva? Bare for at en begavet russer skal slå ihjel en begavet tysker?... Skal virkelig dette forbannede blodbadet forvandle disse dyrebare menneskene til mordere og døde kropper". (Gorkij om 1. verdenskrig)

"Jeg er kommet fra dypet, fra livets dypeste lag, hvor det bare finnes slam og mørke. Jeg er livets sanne røst, et skjærende nødrop fra alle dem som ennå holder til der nede, og som har sendt meg opp for å bære bud om deres kvaler".

En lang sammenklemt skalle med utstående, store ører, et gult, apatisk ansikt med rød bust på kinnbenene og en spiss hake, melankolske stirrende urørlige øyne, en lang nese, en hengende underleppe og en stor halvåpen munn. Halsen var også lang og full av knudrete årer, skuldrene hang ned, brystet var innsunket, maven stakk ut som en svanger kvinne, venstre arm var tydelig kortere enn høyre og beina krumme som hjul.
Lua var for stor, og for at den ikke skulle krype ned over øynene ble den hengt på den venstre side av det lange hodet og ble holdt på plass av øret og av de tykke, gulaktige håret som var så fullt av støv og skitt at det var som filt. Skjorta var full av lapper og hang og slang på den stygge kroppen på en særlig sjuskete måte, buksene var for vide for de magre, tynne beina, forklutene var fillete, halmskoene nedtråtte.
Her har dere et nøyaktig portrett av Vanka Masin, snekkeren fra Vjatka.

Falne mennesker, sier vi... Og hva er falne mennesker for noe? Først og fremst mennesker, det samme ben, blod, det samme kjøtt og de samme nervene som hos oss. Vi hører det dag ut og dag inn i århundrer. Og vi hører på og...det er så pokkers tåpelig alt sammen. I grunnen er vi selv falne, og kanskje til og med meget dypt falne... i en avgrunn av all slags selvgodhet og tro på at nervene våre og hjernen vår står langt over nervene og hjernen hos mennesker som bare er mindre listige enn oss, som ikke er så flinke til å late som om de er gode, som vi er det....

Så meget teatervæsen er det i ethvert menneske, man smigres ved å bli holdt for mere end man er.

Hamsun skriver til Marie:

Jeg sitter paa Altanen hver Dag enten det sner eller ei. Det gaar riktig godt fremover med Boken (August), men Gud vet om den blir til noget, har mine store Tvil. Det skal være et Angrep paa Industrien. Det, er jo alright nok, men om jeg har greiet den rent dikterisk, det spørs...

Hamsun skriver til Marie:

"Skinsyk paa meg paa Sortland! Jasaa. Ja, her er fire angivelige Hunkjøn - og jeg har akkurat fire Stoler paa Rummet mit! Jeg ber dig forstaa at bare en er dejlig for mig i Livet....
Kjøpte du dig Hat i Svolvær? Svar meg paa det! Eller kjøpte du tvertimot Ost for alle Pengene?

Hamsun skrivet til Marie:

Igaar fik jeg sendende fra den russiske Damen som bad om Autograf og Foto, et stort Litografi af Dostojevskij. Det var svært interessant, han er den vældigste af de russiske Giganter - den eneste Digter jeg har lært noget af. Jeg vil ha Ramme om det Billede og sende Dama et skjønt Portræt af Hr. mig.