… Jeg kan takke ved å anerkjenne,
jeg kan takke ved å stikke hull på stillheten,
jeg kan takke ved å skrive.

Når noen ble tullerusk, glemsom eller vrang, het det åreforkalkning. Det var først senere man satte andre og fine navn på denne tilstanden, men samme hva man kaller det, er det en forsmak på døden, en øvelse i glemsel. Du er ikke engang alene hjemme, du er alene borte.

Men eg har kjent
slekters gang gripe
meg rundt handledda.
Har tenkt: La dette
joletreverset vere over, så eg
kan få hendene mine tilbake.

Det er sorgen som arbeider med meg
Jeg skal passe til en verden som er mindre

De som burde skamme seg, skammer seg ikke.

Hvordan sier man unnskyld for et helt liv, uten å forsvinne selv?

Å fortsette å snakke ville gjøre meg bitter. Jeg hadde snakket nok, og for å bli helt ferdig med det som hadde vært, danset jeg.

Jeg eksisterer, det er alt, og jeg finner det kvalmende.

Det finnes bøker som blir søstre,
dikt som holder meg i hånden,
hvisker mellom arkene,
roper fra badet,
løper i trappa.

Det eneste jeg vil nå, er å rette det opp igjen. Men om jeg går inn til henne og prøver å forklare, vil hun bare stikke fingrene i ørene, også sin krenkelse vil hun ha i fred. Så det jeg kommer til å gjøre, er å finne fram hammer og slike små stifter som man fester ledninger med, og montere den lampen som jeg i flere måneder har lovet å henge opp i taket på rommet hennes.

...men en ting skal jeg vite når jeg dør, at da jeg følte for å skrike, skrek jeg. Det skrikes som kjent en hel del i verden, men det er ikke alle forunt å skrike sitt egentlige skrik.

Filosofen Heraklit sa at du ikke kan gå ned i den samme elven to ganger, fordi neste gang er både du og elven en annen. Det må være lov til å utvikle seg, å endre seg, å bli frisk.

Jeg husker det som det var i går, sier folk om minner de har. Med traumer er det annerledes. Det er ikke mulig å huske det, fordi det alltid føles som det skjer akkurat nå. Man kan bare ikke ta det inn over seg, sortere, differensiere. Inntrykkene er for rå, for ekstreme, for umiddelbare. Fragmenterte. Kaotiske.

Det er som regel noe overfladisk ved provokasjoner. De som ikke evner å formidle seg i dybden, forsøker i stedet å si det med et sjokk.

Personen du elsker er 72,8% vann og det har ikke regnet på flere uker.

Jeg skal i alle fall ikke ta opp kampen med sånne alvorlige vitenskapsmenn. De tror at alle naturens hemmeligheter kan avsløres i mikroskoper og teleskoper. Og så tror de bare på sånt som kan veies og måles. Men de forstår bare stykkevis. De skjønner ikke at de ser alt sammen i et speil, i en gåte. Det går jo ikke an å granske et speil i et mikroskop. Resultatet blir bare at man ser sitt eget speilbilde enda tydeligere.

I dag våkner jeg og har mange tanker. Helt sikkert mer enn fem. Det er et mas.

Minutter, kanskje timer av din egen eksistens

som du har glemt, men som jeg

husker. Du lever et hemmelig liv

i en annens minne.

Jeg husker første gang jeg prøvde å skru av hjertet mitt, jeg satt foran vinduet og ventet på at mamma skulle komme hjem.