Ingen vil henge med problembarnet.
Ikke engang Frelsesarmeen, som sto på senteret med gitarer og sang om Jesus hver lørdag. De er borte nå.

Selvbedraget er ikke en løgn, det er en overlevelsesmekanisme. Du kommer også til å bedra deg selv, det handler bare om i hvilken grad, og det eneste råd jeg kan gi deg, er at du må forsøke å huske på at andre kan se og oppleve det samme som du på en helt annen måte, og at de gjør det med like stor rett.

Kjærlighet er ikke et ord jeg bruker ofte, det er som om det er for stort i forhold til det livet jeg lever, i forhold til den verden jeg kjenner. Og så har jeg vokst opp i en kultur som har vært forsiktig med ord. Min mor har aldri sagt at hun elsker meg, og jeg har aldri sagt at jeg elsker henne. Det samme gjelder for min bror. Skulle jeg sagt til min mor eller min bror at jeg elsket dem, ville de ha blitt forferdet. Jeg ville ha lagt en byrde på dem, forrykket balansen mellom oss på en voldsom måte, omtrent som om jeg skulle ha ravet full rundt i en barnedåp.

Det gjør vondt å leve iblant, men det er alltid noe å leve for.
Kan du huske på det, tror du?

Men ingen kan høre ham rope når det bare er tankene som skriker om hjelp.

Eg sneik meg rundt med kolibrihjartet mitt under genseren hans. Tusen slag per minutt når han kom. Heilt stille når han gjekk.

Ein burde passe seg for alt som gir seg ut for å vere fantastisk

Saknar det allereie, sjølv om eg framleis er her. Som eg innimellom kan sakne menneske eg har rundt meg, fordi eg er redd dei skal forsvinne.

Ein gong sa bestemor at å miste bestefar kjentest som å brenne eit bibliotek, og eg såg for meg alle menneske som døyr som brennandre bibliotek, nokon som Bibliothèque François Mitterrand i Paris, nokon som eit bibliotek i ein liten kommune eller som Stockholmds Stadsbibliotek. Det sette seg fast, eg la meg om kvelden og frykta for kor lett det er å brenne papir og kor lett det er for hjartet å slutte å slå.

Du kunne fått den globusen eg kjøpte til bursdagen din. Eg gav den til Fretex. Eg ville ikkje gi heile verda til ein som ikkje ville ha meg.

Personen du elsker er 72,8% vann og det har ikke regnet på flere uker.

Ikke alle vil lede en bedrift. Ikke alle vil være blant landets dyktigste idrettsutøvere, være medlem av de forskjellige styrene, ikke alle vil ha de beste advokatene på laget sitt, ikke alle vil våkne opp om morgenen til jubel eller katastrofer i overskriftene. Noen vil være sekretæren som blir sittende igjen ute når møtedørene lukkes, noen vil kjøre bossbilen, også i påsken, noen vil obdusere den femtenårige gutten som tar livet av seg en morgen i januar og som blir funnet i vannet etter en uke. Noen vil ikke være på teve, være på radio, være i avisen. Noen vil se film, ikke spille dem inn. Noen vil være publikum. Noen vil være tannhjul. Ikke fordi noen må, men fordi noen vil. Enkel matematikk. Så der satt jeg. Her. Her, i hagen, og jeg ville ikke være noe annet sted i verden.