Jeg som har vannskrekk leste denne boka med skrekk og uro!! Den var utrolig spennende, og medrivende. Føler meg nesten mørbanket, her jeg sitter! En bok jeg anbefaler.

Finurlig pageturner og filmmanus til underholdende katastrofefilm. Sitter igjen med en følelse av at forfatteren ikke egentlig har noe på hjerte og da blir personene fort pappfigurer.

Ikke er det krim, ei heller thriller. Det er er rene skjære katastrofen. Demningene nedover Lulevassdraget brister en etter en. En grå vegg er på vei mot Boden og Luleå og vi følger mennesket i dets kamp mot naturen.

Boken handler ikke primært om bristende konstruksjoner, men om mennesker i dødskamp og alle tankene som farer gjennom hodene. Anbefales!

katastrofefølelse oppsto under lesing av denne. Medrivende skrevet, lett å se for seg filmen som sikkert kommer om en stund. Mye ekkelt her, spennende på sitt realistiske vis, men man vet jo stort sett hvordan det går med de folka han skriver om. , Uutholdelig spennende er boka ikke, og den som forventer seg noe som minner om "populærmusikk fra vittula", blir muligens skuffet. Fallvann er ikke humoristisk som den. En morsom katastrofebok går ikke an å skrive , så det skal vi ikke forvente oss, selv ikke av Niemi. Det må vel en Paaslilinna til for det Men for all del - les den, ikke dere som har snev av vannskrekk, da! Vær advart.! dette er voldsomt og skummelt .

Lettlest og underholdende med mer eller mindre sympatiske karakterer fanget av en flodbølge.

Dette var boka jeg ikke klarte å legge fra meg. Lettlest, 278 sider, likevel blir det intenst på to dager. Fallvann var min tredje Niemi bok. I den tredje sjangeren. Lik de fleste (?) starta jeg med Populærmusikk fra Vittula, skjeiv folklore, glimrende uhøytidelig.
Deretter, mange år seinere, hørte jeg Mannen som døde som en laks, som lydbok. Det var ikke vellykka. Det er mulig den hadde slått bedre ann som paperback, for bak en tilsynelatende enkel krim, ligger et bakteppe som rommer nordens historie de siste tusen år. Med fokus på Tornedalen, hvor parallellen mellom det norske storsamfunnets behandling av samene og det svenske storsamfunnets forholdet til Tornedalingene er åpenbar.

Tilsist altså Fallvann.
Jeg likte språket. Og beskrivelsen av personene. Men leseopplevelsen må jeg nok må tygge på noen dager for å kjenne virkningen av.

Mikael Niemi er udiskutabelt en svært god forfatter. I Fallvann klarte han likevel ikke å holde på meg og jeg har grublet over hvorfor. Jeg havnet på to mulige årsaker: 1. Jeg hadde en dårlig leseperiode. 2. Forventningene til denne boken var stor etter å ha lest Populærmusikk og Mannen som døde som en laks. I disse to bøkene var hver eneste side drivende og morsom, mens i Fallvann syntes jeg overdrivelsene hans ble så voldsom at jeg falt rett av. Tror ikke jeg leste den ferdig.

Når natur-katastrofen rammer ...

Mikael Niemi (f. 1959) debuterte med diktsamlingen "Näsblod under högmässan" i 1988 - hvis man ser bort fra et hefte han ga ut i 1983 med tittelen "Rusning". Han har til sammen utgitt 13 bøker (inklusive nevnte hefte) - noen innenfor ungdomslitteraturen, og noen innenfor andre genre. Egentlig er "Fallvann" Niemis andre roman, men han har også utgitt en kriminalfortelling med tittelen "Mannen som døde som en laks" (som jeg har liggende som lydbok og har planer om å lese). Det er utvilsomt romanen "Populærmusikk fra Vittula" Niemi er aller mest kjent for. Denne boka er også filmatisert.

Handlingen i Mikael Niemis roman "Fallvann" finner sted i Luleå i Norrbotten, helt nord i Sverige og ikke langt fra grensen mot Finland. Etter et kraftig regnvær brister vannkraftverkets demning, og katastrofen er et faktum. Svære vannmasser velter nedover dalen, og katastrofen utvikler seg i et uhyggelig tempo. Elven går utover sine bredder, med de konsekvenser dette nødvendigvis må få for nærliggende bebyggelse. Og nederst i dalen ligger tettbebyggelsen, vanligvis på trygg avstand fra vannet og havet, men uendelig sårbar for alt vannet som nå kommer ovenfra ...

I romanen presenteres flere skjebner som alle har det til felles at de enten ikke aner om katastrofen som er på vei, eller som ikke er i stand til å forutse hvilken farlig situasjon som er under utvikling - ikke annet enn at det gjelder å komme seg unna for sikkerhets skyld. Tilfeldigheter rår, og dersom man er på feil sted på feil tidspunkt, får dette uante konsekvenser. Noen blir tatt av vannmassene, andre opplever så vidt unnslippe. Alle har seg selv i sentrum av begivenhetene, og som - når de blir satt på prøve - viser seg å være hensynløse og utelukkende ute etter å redde sitt eget skinn. Sånn sett ble dette en nokså deprimerende apokalypse av en katastrofebok, der ingen står frem med heltemodige egenskaper når det virkelig gjelder. Med mindre man er mor og frykter at ens tenåringsdatter ikke har kommet seg på skolen denne dagen heller, og risikerer å forulykke sammen med huset i vannmassene.

Mens katastrofen for alvor trer frem, er fraværet av adekvat informasjon til menneskene i området nærmest øredøvende. Det er ikke slik vi ser for oss at et mulig naturkatastrofescenario vil være i et høyteknologisk samfunn. Men hva når strømmen forsvinner og mulighetene for å lytte til radio nærmest er illusoriske? Eller når frykten for at det skal bryte ut panikk får myndighetene til å legge lokk på en del informasjon - med fare for at en hel del mennesker ikke skjønner alvoret før det er for sent?

Denne boka falt ikke helt i smak hos meg. Boka er godt skrevet, og forfatteren favner mange spennende menneskeskjebner underveis, så det går ikke på dét. Duc Mai-The er i tillegg en av mine yndlingsopplesere, men akkurat her synes jeg han virker mer livstrett og som om han kjeder seg, enn til å bidra til å gi historien liv og spenning. Jeg skjønner imidlertid såpass at dersom man i disse dager bor i Trysil, hvor flomvarslene står i kø, er det kanskje lettere å leve seg inn i scenarioet som utspiller seg i Niemis bok enn hva jeg gjorde. Kombinasjonen av katastrofe og moralsk forfall ble like fullt vel mye karikert etter min smak, og dette påvirket min leseglede. Bokas språklige kvaliteter gjør likevel dette til en litt over middels leseopplevelse, hvilket ikke er dårlig i seg selv. Boka når imidlertid ikke opp til "Populærmusikk fra Vittula", som både var skrekkelig morsom og fabelaktig skrevet.

En brusende beretning om hva vi gjør når katastrofen kommer og demningene våre brister. Da slippes ustyrlige krefter løs, med ukontrollerbare konsekvenser. Vil blir hete og kaotiske, kalde og egoistikse, onde og heroiske. Desperasjonen dudrer frem som en flodbølge.

Repeterende, usammenhengende og kjedelig. Glimrende oppleser redda ikke denne lydboka. Sovna med den i bilen (neida, det var ikke jeg som kjørte!), da jeg våkna etter en drøy time, følte jeg ikke at jeg hadde gått glipp av noe. Så nei. Vi gadd ikke mer.

Jeg har i det siste funnet noen bøker hvor forfatteren har flettet inn seg selv eller familiemedlemmer i romaner, og vil prøve å samle dem i en liste. Foreløpig er lista kort, men jeg vil supplere etter hvert hvis jeg finner flere. Jeg tar gjerne imot tips på aktuelle bøker!
Hybrider som f.eks. Knausgårds "Min kamp" hører ikke hjemme her - jeg er først og fremst ute etter rene romaner/ren fiksjon hvor forfatteren selv ikke er hovedpersonen.

Liker å kunne se, på enkel måte, hvilke og hvor mange bøker jeg har fått med meg i løpet av ett år. Synes ofte at jeg får lest alt for lite, men når jeg ser listene mine har det jo blitt noen bøker. Likevel - skulle gjerne rukket så mye mer!

Her er en liste over bøker der vær og naturkatastrofer er vesentlige i handlingen