For en leser med en gjennomsnittlig døgnrytme og et moderat alkoholkonsum kan det til og med kanskje virke helt absurd at jeg skulle sette meg såpass kraftig til motverge mot noe så fornuftig som en grundig kontroll av husets gassledninger og komfyrer, men for det første hadde jeg altså ikke så mye som en millimeter gassrør innenfor mine dører, og følgelig heller ingen gasskomfyr, snarere en gammel el-drevet slubbert som jeg hadde arvet etter den forrige eieren. For det andre var denne kvinnen av en type og et slag som jeg i hele mitt liv har vært i klammeri med, ja faktisk helt siden jeg stabbet rundt på Nanset barnehage med grønn plastspade og bæsj i buksene, jeg husker stemmen hennes fra den gang, og opp gjennom alle skoleårene var det også en som skulle spille denne rollen, den lett hysteriske kvinnen med bitte lite makt som hun på en eller annen måte hadde fått karret til seg, det var hun som ansatte meg da jeg begynte å jobbe på Lier sykehus, det var henne jeg møtte på sosialkontoret på Grünerløkka, da jeg noen år senere vendte blakk tilbake fra Spania, og nå hadde jeg henne altså i røret i tysk versjon, og det i mitt eget hjem, som jeg attpåtil hadde kjøpt og betalt, jeg fant meg faen ikke i det. Og likevel var det slik at min største motvilje når det gjaldt denne gasskontrollen, hadde sitt opphav i mitt forhold til alkoholen. Jeg måtte finne en helt ny drikkemodell for det aktuelle døgnet. Og det på kort varsel.

Det fine ved å være fire og femti, er at man snart skal være like død som den norske novellen, det er bare snakk om å slå ihjel noen korte år, jeg kan til og med selge ett eller flere av hjemmene mine dersom det skulle knipe. Mett og glad av denne litt frigjørende tanken, flår jeg av meg den svette dressen, og går i dusjen.

Jeg setter meg i den flettede stolen igjen, jeg drikker store slurker av vinen, jeg har allerede bestemt meg for å åpne en flaske til etter at denne er tømt, for er det ikke slik, da, at jeg i tillegg til den rene nytelsen dette gir meg, også har noe å feire? Jo. En skilsmisse. Farvel til romanen.

...det er Beate som troner bak disken, hun som Gud fattet godhet for da bryster og rumpeballer skulle deles ut, men som da det kom til vett og humør tydeligvis hadde rettet oppmerksomheten annetsteds hen.