Dette var kjedelig, men jeg var ganske imponert over at jeg kom meg gjennom hele boka. Jeg hadde ikke noe annet å lese, det var for kaldt til å gå ut, og det var så hyggelig å sitte inne og lese. Da ble en dårlig bok bedre enn ingen bok.
En bok full av klisjeer, de onde var veldig onde og de gode var stort sett veldig gode. De prostituerte levde lykkelig, mens horemadammene tok pent vare på dem. Maoriene kom med en og annen liten protest, men levde i hovedsak lykkelig side om side med dem som tok landet fra dem. Jeg skal ikke lese siste boka i trilogien!

En annerledes bokanmeldelse. Dette ble en dobbel skuffelse. Med en slik tittel hadde jeg forventet mer innhold om dette urfolket på New Zealand. Bortsett fra eksempler på at de utsettes for diskriminering fra mange og at sangen deres kan ha en trolldomsaktig virkning, var det lite å hente på dette feltet. Jeg likte den første boka (”Den lange, hvite skyens land”). Det var interessant å lese om de engelske kvinnene som reiste for å gifte seg og bosette seg på den andre siden av jordkloden. Også nybyggerånden som gjennomsyrer denne boka, virket fascinerende. Det er svært lite igjen av dette i ”Maorienes sang”. Personene fra forrige bok virker denne gangen nærmest som livløse pappfigurer med alt sitt langtekkelige prat om konvensjoner og utvendige ting.
Handlingen er nokså banal. To kvinner – den ene snill, søt og livlig, den andre strålende vakker, men kald og egoistisk, har kastet sine øyne på den samme litt karaktersvake mannen. Han bryter med den snille og velger å gifte seg med den vakre for da får han nemlig også eierskap til en stor gård. Men så viser det seg at mannen egentlig ikke har særlig anlegg for gårdsdrift. Ekteskapet blir også en skuffelse fordi kona hans (som for øvrig er av maorislekt) er langt mer opptatt av sang og musikk enn av ham. Det ender med at hun forlater mann og barn og slutter seg til en musikergruppe som snart går i oppløsning. Den andre kusinen (den snille) går det enda verre med. I frustrasjon over kjæresten som vraket henne sier hun ”ja” til den første nye mannen som dukker opp- Giftemålet bringer henne til en gård langt hjemmefra. Her regjerer ikke bare ektemannen som egentlig viser seg å være svært ond, men også faren hans som om mulig er enda ondere. Her ender ekteskapet med et avfyrt skudd. Den slemme ektemannen faller om, og den snille jenta må ut på rømmen i visshet om at hun heretter er ettersøkt for drap. Hun ankommer en liten gruveby. Her får hun under nytt navn en spillejobb på et av byens skjenkesteder. Jenta som er både søt og ytterst sømmelig tiltrekker seg stor oppmerksomhet blant det mannlige klientellet. En ung og sympatisk gruveingeniør (tilfeldigvis sønn av den ene store gruveeieren i byen) er den mest iherdige. Men jenta reagerer som et brent barn., så det tar tid før bestrebelsene hans bærer frukt. Først må en stor gruveulykke til der den sympatiske ingeniøren blir alvorlig skadd. Den snille henta hjelper og støtter ham gjennom rekonvalesenttida. Nå dukker også den andre kvinnen opp i den samme gruvebyen.. Hun som synger og spiller enda vakrere enn sin kusine, får spillejobb på byens andre skjenkested. Også hun blir kjent med en rik gruvearving. Men da denne mannen er langt mer interessert i musikk og sang enn i kvinner, blir kontakten værende på det platonske plan. Flere personer fra fortida dukker opp. Først ektemannen til den slemme jenta. Han har dratt sin vei fra den mislykkede gårdsdriften og har en stund livnært seg som symaskinselger.. Nå finner han ut at han kan gjøre enda større lykke som impresario for sin kone (den slemme som i mellomtida har blitt langt snillere). Men verre ting må overvinnes før idyllen kan gjenopprettes. Det skal vise seg at ektemannen til den snille kusinen slett ikke var blitt drept av skuddet. Nå har faren hans (som om mulig var enda ondere) oppsporet svigerdattera . Han forsøker å bortføre henne. Men venner kommer til unnsetning, og den slemme mannen forulykker. Så dukker sønnen (altså den snilles ektemann opp), men han er lemlestet av skuddet både på kropp og sjel, og det skal ikke mer til enn en maorisang (derav bokas tittel) før han bryter helt sammen. Nå nærmer idyllen seg for den snille jenta og den sympatiske ingeniøren. Bare én hindring gjenstår – denne gangen av økonomisk art. Den rike faren til den sympatiske ingeniøren er ikke rik lenger. Han har drukket opp hele formuen og må nå skaffe en ny investor. Dessuten nekter han å godkjenne planene som sønnen hans har for moderne gruvedrift. Til alt hell viser det seg at den nye investoren er en slektning av den snille jenta. Han er åpen for utstrakt samarbeid med den iherdige ingeniøren som nå kan iverksette alle de gode ideene sine.
Velkjente strukturer? Har du lest noe liknende? Det har i hvert fall jeg!!!!

En fin fortsettelse på trilogien. Dette er andre bok med handling fra New Zealand på 1800 tallet

Det er langt mellom de gode bøkene her hos meg for tiden, men denne bryter den dårlige rekka. Bok nummer 1 i trilogien fikk terningkast 5, og det gjør jaggu denne også. Nydelige skildringer av både steder og personer, personene er troverdige og lett å bli glad i, språket er både forståelig og godt, og ingenting av dette dras ut i det kjedsommelige.
Det som gjør at boka ikke får terningkast 6, er bruken av klisjeer og at boka til tider er forutsigbar. Anbefales uansett!

Boka var en fin fortsettelse på trilogien til Sarah Larke:) begynte litt tungt,og kanskje noe kjedelig,men synes boka tok seg opp etter hvert som jeg leste,så totalt sett en femmer fra meg!

Dette var bok nummer to av trilogien fra New Zealand. Om en stund starter jeg med bok nummer tre. Begge de første holder absolutt mål og gir et innblikk i landet langt i syd.

Litt tungt og kjedelig i begynnelse, men du verden som det tok seg opp etterhvert.

Jeg likte denne faktisk enda bedre enn første bok i serien ("Den lange, hvite skyens land"). For all del, den er ganske forutsigbar, og det som trekker ned er at enkelte av karakterene er temmelig endimensjonale og fremstilt som bare onde, men likevel fungerer det. Kanskje det er fordi det litt gammeldagse språket i boka fremhever tiden hvor handlingen foregår, dvs. slutten av 1800-tallet, eller fordi jeg synes språket er bedre enn type "strandlitteratur". Muligens er det også fordi skildringene er gode og fordi alt er plassert i en historisk setting som gjør det interessant. Jeg synes i alle fall at denne type bok lettere kommer unna stereotyper, sånn som snille horemammaer som tar vare på horene sine og som dessuten gjør jobben sin med glede, enn andre type bøker som også fremstår som klisjé. Det blir som når man liker å se en westernfilm, man godtar eller til og med vil at den skal inneholde stereotyper, både når det gjelder innhold og karakterer.

De første par kapitlene er litt kjedelige, jeg leste denne boken umiddelbart etter den første og det kan jeg anbefale ellers tar det nok tid å komme inn i historien. Men, etter hvert blir den veldig spennende og boken fyller alle mine ønsker for et historisk familiedrama. I anmeldelsen av første bok skrev jeg at jeg gjerne skulle lært mer om maorikulturen på New Zealand, og selv om det ikke er mye i denne heller (fordi den er skrevet sett fra innbyggernes sin side), så er det mer i denne enn i den første.

lest 2015

Lest 2016